Annonse
00:00 - 01. mars 2019

Tre mulige tragedier og ett håp

Hvor går veien videre for et Venezuela i dyp krise? 

Skuddsår: Cheo Alexis ble skutt på under opptøyene i Venezuela. Her behandles han på et sykehus i Brasil. Foto: Bruno Kelly /Reuters / NTB scanpix
Annonse

Etter fem ukers intensivt press mot Nicolás Maduros regime i Venezuela, er det høyst uklart hvor en løsning på den fastlåste krisen skal komme fra. Det er heller ikke soleklart at Maduro egentlig er svekket, på tross av at USA stadig skrur til de økonomiske sanksjonene og har raslet med sabler på en måte man aldri har sett tidligere. Av alle mulige scenarioer fremover, er de fleste katastrofale. Men det finnes ett unntak.

Den 23. februar var den venezuelanske opposisjonens plan klar: Da skulle store mengder nødhjelp rulle inn fra Colombia og Brasil. Det skulle tvinge de militære til å åpne veien, og dermed svekke Nicolás Maduro tilstrekkelig til å bli presset til å gå av. Planen var støttet av USA og nabolandene, og forventningene var enorme, både i og utenfor Venezuela.

Planen mislyktes på mange punkter. Nødhjelpen ble stoppet, som annonsert av Maduro. Syv ble drept og flere hundre arrestert eller skadd. Selv om 326 venezuelanske soldater rapporteres å ha desertert og søkt tilflukt i Colombia, er det ingen tegn til at generalene vender seg bort fra Maduro. 

Krisemøtet som ble holdt i Colombia to dager etter, førte til nye fordømmelser av Maduro-regimets maktmisbruk og krav om hans avgang, men de tolv latinamerikanske landene i den såkalte Lima-gruppen avviste også enhver form for militær intervensjon for å styrte Maduro. På tross av sterk ordbruk, valgte USA å innføre ytterligere økonomiske sanksjoner snarere enn å bruke militære virkemidler. Hva kan nå veien videre være?

En mulighet er at det ikke skjer noe som helst. Da opposisjonen 23. januar stilte seg bak at Juan Guaidó, den nyvalgte presidenten i nasjonalforsamlingen, gjorde bruk av en bestemmelse i grunnloven og ble innsatt som president, tok den en enorm risiko. Etter mange år med splittelse klarte Guaidós parti, Voluntad Popular (Folkets vilje), imidlertid å samle opposisjonen bak den offensive strategien. Forventningen var at med USA og verdenssamfunnet i ryggen, ville man kunne presse og lokke militæret til å vende seg bort fra Maduro og et regimeskifte kunne skje fort. 

Lite tyder på at det fantes en plan B. Ettersom tiden trekker ut, kan splittelser igjen komme til overflaten. Ikke minst er det stor motstand mot Guaidós åpning for en militær løsning. Det kan gi regimet overtaket på nytt. Maduro kan fortsette med den fullstendig dysfunksjonelle økonomiske politikken, fortsette å forfølge opposisjonspolitikere og gjøre stadig flere av samfunnets rettigheter betinget av lojalitet til regimet. 

Helt det samme blir det likevel ikke. I januar innførte USA oljesanksjoner, på toppen av de finansielle sanksjonene fra 2017. Det vil gjøre situasjonen for venezuelanerne enda mer desperat i tiden som kommer. At det ikke skjer noe, er med andre ord en garantert tragedie.

En annen mulighet er en militær intervensjon fra USA. Det er imidlertid ikke veldig sannsynlig at USA vil gjøre dette på egen hånd. Problemet for USA er ikke bare at en slik aksjon garantert vil være både blodig, langdryg og kostbar – Venezuela har de siste ti årene vært blant Russlands viktigste våpenkunder, og ingen må tro at Maduros fall vil være en enkel affære – en slik plan også kunne styrke Maduro. 

Før 23. januar var det ikke bare opposisjonen som var splittet. Det var også regjeringssiden, eller chavistene. Spliden har særlig gått mellom Maduro-lojale grupper og grupper lojale til Diosdado Cabello, med antatt sterkere støtte blant de militære, som nå leder den Grunnlovgivende forsamlingen. Som et resultat av opposisjonens offensiv og USAs sabelrasling, melder imidlertid insidere nå at chavistene er mer samlet enn på lenge. 

Og uansett: selv om Maduro er historisk upopulær, så sitter støtte til opposisjonen langt inne, både blant nåværende og frafalne chavister, og den blir ikke større av at opposisjonen går i allianse med USA.

Et mer sannsynlig, men ikke mindre deprimerende scenario er at volden eskalerer som et resultat av en fragmentering av Venezuelas hel- og halvmilitære styrker. Maduro beregnes å ha rundt 500 000 mann under våpen, inkludert militæret, politiet, væpnede sivile militser og de såkalte colectivos. Det er gjenger bevæpnet av staten for å «forsvare den bolivarianske revolusjonen» underlagt en uklar kommandostruktur. Det var særlig sistnevnte som var involvert i å stoppe nødhjelpen. 

Om Maduros regime blir ytterligere økonomiske svekket, kan kontrollen over dette mangfoldet av bevæpnede grupperinger svekkes. Det er imidlertid langt mer sannsynlig at militser, colectivos og deler av militæret da skaffer seg nye, private inntektskilder, enn at de sverger lojalitet til opposisjonen. 

Om Maduros regime blir ytterligere svekket, kan kontrollen over mangfoldet av bevæpnede grupper svekkes.

Langs den porøse grensen mellom Colombia og Venezuela opererer allerede alt fra geriljaavhoppere til narkotikakarteller og paramilitære. Krisen i Venezuela har også skapt nye kriminelle aktiviteter: Varer som det er priskontroll på i Venezuela (for eksempel kjøtt) blir smuglet til Colombia, der man får mye bedre betalt, mens varer det er mangel på i Venezuela blir smuglet andre veien. Det vi kan få se er en ytterligere «meksikanisering»: en prosess der ulike områder kontrolleres av konkurrerende gjenger med skiftende korrupte koblinger til staten.

Ingen av disse scenarioene lover annet enn tragedie. Samtidig virker det fjerde – en forhandlet løsning – lite troverdig i en sump av mistro og gjensidige beskyldninger mellom opposisjon og regjering. 

Etter Lima-gruppens avvisning av USAs militære løsninger, er det imidlertid ikke mye som skiller nabolandene, EU (samt Norge) og det overveldende flertallet av venezuelaneres foretrukne løsning: en forhandlet avgang for Maduro, en overgangsregjering og nyvalg med internasjonal valgobservasjon. 

Flertallet er imidlertid mer fleksibel når det gjelder rekkefølge og betingelser enn de nå ledende opposisjonspolitikerne. Flere elementer i en slik overgang synes åpenbare: å unngå en «winner takes it all»-løsning; at chavismen får en berettiget plass; at overgangspresidenten hverken er Maduro eller Guaidó, men en konsensuskandidat; at man raskt får inn nødhjelp og frigir politiske fanger; at man får plass en økonomisk kriseplan og får opphevet sanksjonene. 

En slik løsning ligger ikke rett rundt hjørnet, og det vil kreve sterkt internasjonalt engasjement og tilstedeværelse for å skape den nødvendige tillit for å få det til. Men det bør være mulig å bruke noe mer krefter på dette, og bare bruke trusler når det er nødvendig for å sikre forhandlingsvilje blant partene.

Benedicte Bull

Professor, Senter for utvikling og miljø, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.