Etter terrorangrepet på New Zealand fredag 15. mars, la statsminister Erna Solberg ut en Facebook-status der hun kondolerer. Denne statusen valgte statsministeren å slette etter massiv hets mot muslimer i kommentarfeltet.
Jeg må innrømme at jeg var overrasket. Ikke over hetsen, men over at statsministeren denne gangen ikke valgte øredøvende taushet. Hun anerkjenner i et nytt innlegg på Facebook at det har vært mange hatefulle ytringer mot muslimer i hennes kommentarfelt. Et lite øyeblikk var jeg til og med betrygget over at statsministeren endelig tar hatytringer på alvor og at hun ikke ønsker et kommentarfelt fylt med slikt. Men så leser jeg videre. Hun skriver:
Vi skal ha et samfunn hvor alle skal kunne leve det livet de ønsker, uansett kjønn, religion, legning eller bakgrunn. Jeg aksepterer ikke at muslimer kalles terrorister, at vanlige folk som vil ha en strengere innvandringspolitikk blir kalt rasister eller at homofile, skeive og lesbiske henges ut.
I samme åndedrag som hun tar avstand fra det som ser ut som et kommentarfelt i Resett, skviser Solberg altså inn følgende
I innlegget sitt sidestiller Solberg det å bli kalt rasist med det å oppleve rasisme og homofobi.
Statsministeren unnlater å fange en større kontekst i sitt innlegg. Det var ikke under en status om innvandringspolitikk disse kommentarene befant seg. Kommentarene er skrevet i respons til et terrorangrep mot muslimer. Konteksten er at de Solberg kaller vanlige folk kommenterer om en strengere innvandringspolitikk under en status som omhandler det verste terrorangrepet i New Zealands historie. Denne såkalte innvandringskritikken i kommentarfeltet var rettet eksklusivt mot muslimske innvandrere. Dette er et uttrykk for økende islamofobi og hatprat i Norge. I Norge har vi vår egen historie og samtid med høyreekstremisme. Å ta kommentarene ut av denne konteksten er farlig. Å kalle det for «vanlige innvandringskritiske kommentarer» nøytraliserer rasisme, noe som i neste steg legitimerer høyreekstreme ytringer.
I innlegget sitt sidestiller Solberg det å bli kalt rasist med det å oppleve rasisme og homofobi. Da viser hun at hun ikke tar hatprat på alvor, det er en skremmende sammenligning. Å gjøre dette rett etter et tilfelle av dødelig rasisme er en grov fornærmelse. Solbergs fordømmelse av rasistiske ytringer mister sin betydning når hun ikke klarer å gjøre det uten å fordømme bruken av ordet rasist.
Jeg skulle ønske det var viktigere for statsministeren at utsatte minoriteter føler seg trygge og ivaretatt. Man kan ikke både velge solidaritet med norske muslimer og samtidig verne dem som utøver hetsen fra å bli kalt rasister. Da har man allerede valgt sistnevnte.
La oss ikke bistå høyreekstreme bevegelser med å gjemme seg bak begreper som nasjonalister og innvandringskritikere. Eller som Solberg ønsker å kalle dem: vanlige folk. Hvorfor skal de fredes fra å bli kalt rasister? La oss ikke spekulere. Kall en spade for en spade, og en rasist for en rasist.
Waad Alrady