Norsk sakprosa gjør det stort i verden. Stadig flere får store og internasjonale gjennombrudd, men likevel er satsingen her hjemme svak. For mens kvalitet er det eneste kravet til at skjønnlitteratur skal bli kjøpt inn og sendt ut i 1000 eksemplarer til landets bibliotek, stilles det helt andre krav til sakprosaen.
Sakprosaen står i en særstilling når det gjelder å vise oss nye måter å forstå verden på. Den skal formidle, og den skal være etterrettelig og faktabasert. God sakprosa er et viktig virkemiddel i kampen mot falske nyheter, fordi den trener oss i å lese gode, faktabaserte historier. Derfor er det gode ordninger for sakprosaen viktigere enn noensinne. Det handler om å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte i en tid hvor denne demokratiske arenaen er under press.
Om ikke lenge får vi vite om Jan Grue får Nordisk råds litteraturpris for sin bok om å vokse opp i rullestol. Høsten 2018 lærte vi alle noe helt nytt om motstandsbevegelsen takket være Marte Michelet. Og i over 19 land er nå historiene om norsk kvinnekamp tilgjengelig takket være Marta Breen og Jenny Jordahl. Det er ikke tvil om at norsk sakprosa holder høyt nivå. Men vi kunne fått mer, om det var tilrettelagt for det. Det er det ikke.
Da innkjøpsordningen for skjønnlitteratur ble opprettet i 1965 var det for å styrke norsk språk og litteratur, og hindre en utkonkurrering av utenlandske titler. Dette, sammen med momsfritak, fastpris, abonnementsordninger og normalkontrakter har gitt oss en enestående litteraturpolitikk, som også får internasjonal oppmerksomhet.
Nå er det på tide å løfte sakprosaen inn i det gode selskap. For mens nesten alle skjønnlitterære bøker som forlagene mener er gode nok for å bli sendt videre til bibliotekene, gjelder det samme for bare en tredjedel av sakprosaen. Det skyldes ikke dårlige vurderinger i forlaget, men dårlige rammevilkår for sakprosaen. Og det igjen gjør det mindre attraktivt å satse på ny, norsk sakprosa.
Noen problemer er enklere enn andre å løse. Derfor er SVs mening klar, og min utfordring til Skei Grande enkel: Gjør 2019 til året der sakprosa sidestilles med skjønnlitteratur.
Freddy André Øvstegård