Annonse
13:51 - 06. mars 2019

På jakt etter det autentiske

Den ærligste turistformen er den vi har lært oss å forakte, den som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det den er. 

Vi søker etter livet slik det engang var, og leter etter tegn på at det som en gang var, fremdeles finnes, og lar oss få ta del i det, om enn for en kort stund, skriver Eva-Kristin Urestad Pedersen. Her er turister i Jerusalem. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

«Det moderne mennesket er dømt til å lete annensteds, hvor som helst, etter noe som er autentisk».

Da den først kom ut i 1976, var Dean McCannells bok «The Tourist» en revolusjonerende observasjon av det moderne samfunnet, sett gjennom det han kalte «the leisure class», og som vi kan kalle turistgenerasjonen.

McCannell satt fingeren på noe som er blitt et mantra i turistnæringen, nemlig vår søken etter noe som er autentisk. Tenk deg om, hvilke ferieopplevelser er det du merker deg ved, hva er det du forteller vennene dine om når du kommer hjem? Er det museet du besøkte den tredje dagen, eller er det den kafeen du tilfeldigvis kom over i en bakgate, der det «bare» var lokale gjester, og ingen andre turister?

Jeg bor i Roma, og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg er blitt spurt om råd og tips om steder å spise eller gå ut om kvelden «der vi går», steder «som ikke er «turiststeder». Bak dette spørsmålet ligger selvfølgelig en søken etter og et ønske om å være en del av et samfunn, selv bare for kort tid, som er autentisk, virkelig, og av den grunn sjarmerende. Det er som om vi tror at andre menneskers liv er mer virkelig enn vårt eget.

Men ikke alle steder kvalifiserer, ikke alle destinasjoner er gamle og autentiske nok for oss. Du drar for eksempel ikke til Sverige for å ta del i svenskenes daglige rutiner for en helg. Til Middelhavet, derimot, leter man etter genuine kafeer på samme måte som man leter etter bortgjemte jazzklubber i New Orleans eller spontan tango på fortauskanten i Buenos Aires. Vi søker etter livet slik det engang var, og leter etter tegn på at det som en gang var, fremdeles finnes, og lar oss få ta del i det, om enn for en kort stund.

Turismen har kommersialisert vår søken etter det autentiske, og i økende grad fører denne kommersialiseringen paradoksalt nok til at det autentiske livet forsvinner, skyves til side til fordel for en falsk autentisitet laget kun for å tilfredsstille turisten, det McCannell kaller «staged authenticity».

Turismen har kommersialisert vår søken etter det autentiske

Det ligger i ordets natur og betydning at slik «staged authenticty» er uekte og derfor autentisitetens rake motstykke, men i tillegg har denne trenden har en økonomisk konsekvens som er ganske alvorlig. For i det turismen griper fatt i et nabolag, stiger prisene, husleien går opp og supermarkeder og apoteker må vike plass for nye restauranter og souvenirbutikker, laget ikke for lokalbefolkningen, men for den stadig økende turistflommen. Resultatet er at dagliglivet blir nær sagt umulig, og det turisten egentlig kom for å oppleve finnes ikke lenger. Det er kun et gjenskinn av noe som engang var.

Dette er en prosess som har ødelagt hele landsbyer langs Middelhavskysten i tiår nå, små landsbyer der fastboende tjener mer på å leie ut leiligheten sin i tre hektiske sommermåneder enn de gjør ved selv å bli boende og gå på jobb hver dag. En by som imidlertid gjennomgår denne forandringen akkurat nå, er Napoli. Napoli, denne fantastiske, uregjerlige, skremmende og fascinerende byen som kun de siste år er blitt en internasjonal turistdestinasjon.

En av hoveddrivkreftene bak turismens inntog i Napolis indre, er Airbnb. Airbnb var, da det kom, den ultimate løsningen for reisende som ville integreres i lokalmiljøet på destinasjonen, uten å måtte tre over den terskelen en hotellobby representerer. Tanken bak Airbnb var å huse gjester i egne hjem. Mer autentisk enn det kan det vel knapt bli? Ved hjelp av denne «hjemme hos»-teorien, har Airbnb også introdusert turismen i bydeler der den kanskje ikke ville funnet veien inn selv. Siden den gang har Airbnb også begynt å inkludere opplevelser og arrangementer organisert av lokale guider og foreninger. Alt for å gi deg som gjest umiddelbar adgang til lokalmiljøet.

Men på steder der turistmassen er stor eller økende, har Airbnb blitt som alle andre utleieleiligheter. Hjemme hos er satt til side for velkurerte, men regulære ferieleiligheter. I henhold til «L’Espresso», et ledende italiensk ukemagasin, er det heller ikke lokale beboere som tross alt tjener penger på å leie ut hjemmet sitt. Nei, de fleste leilighetene eies av eiendomshaier som kjøper med det formål å leie ut.

I Napoli har Airbnb snudd opp ned på hele nabolag. I sentrale strøk er prisene skutt i været, og med unntak av en begunstiget elite, har ikke napolitanere selv råd til å leie et krypinn på disse stedene, og er tvunget til å flytte til periferien. Usjarmerende, men billige spisesteder har måttet vike for påtatt hyggelige restauranter med rutete duker og et interiørdesign som gir inntrykk av at de har servert kunder i generasjoner mens de egentlig åpnet i fjor.

Airbnb må fratas for skyld i så måte. Airbnb, Homeaway og lignende foretak har simpelthen gitt turisten noe turisten ville ha, og som markedet var klart for, og at det nå noen steder har utviklet seg i en annen retning, er bare markedslogikk. Det finnes liten tvil om at markedet for autentiske opplevelser fremdeles er stort. Men hva er det vi leter etter? Og hva er det som gjør at våre egne liv ikke er autentiske nok?

McCannell snakker om overfladiske kjennetegn på det moderne, og nevner alt fra urbanisme til et universalt helsetilbud og nasjonalstaten som dominerende politisk enhet, og trekker et skille mellom disse ytre tegnene og modernismen som en totalitær idé som skiller moderne samfunn både fra sin egen fortid, og fra andre kontemporære, men enda ikke moderniserte samfunn. Det finnes en rekke internasjonale skillelinjer mellom disse kategoriene, den mest dominerende er ulike internasjonale grupper og fora, og dem som ikke er tatt opp som fullverdig medlem i disse, vil alltid ønske å bli det.

I Europa har dette skillet gått mellom sør og øst, og EUs kjerneområder i sentrale og nordvestlige deler av kontinentet. Både Spania og Portugal, som ble EF-medlemmer først midt på 80-tallet, hadde stort behov for å bevise sin status som moderne land etter tiår med det for lengst håpløst umoderne politiske styresettet diktatur. Behov for å bekrefte sin modernitet har gitt seg mange uttrykk siden da, fra Lisboas ekstremt moderne Verdensutstilling i 1998, hvis arkitektoniske overlevninger fremdeles kan besøkes, og Spanias støtte til den andre Irak-krigen, som ga daværende statsminister Aznar anledning til å bli fotografert med langt mektigere statsledere enn ham selv.

Den økonomiske krisen var et så hardt sosiologisk slag, spesielt i Spania fordi den – ved siden av å blottlegge enorme hull i den spanske økonomien – satt spørsmålstegn ved hvor velfundert landets modernitetsstatus egentlig var.

I våre dager er lengselen etter å ta steget i de moderne lands rekker tydelig i mange gamle østblokkland.

«Interessant nok, sier McCannell, «er det viktigste tegnet på modernitetens endelige seier over andre sosiokulturelle anretninger, ikke at disse pre-moderne samfunnene er forsvunnet, men at de er kunstig preservert og rekonstruert i den moderne verden». I det vi søker etter det som har vært, vil det naturlig nok si at dette noe er gått tapt for oss, og at vi har et behov for å rekonstruere vår egen og andres fortid. Det være seg gjennom middelhavsbyer langs Middelhavet eller Sovjet-nostalgi i Russland.

Det er altså ikke det virkelige livet vi søker som turister (det ville nok sikkert skuffet de fleste av oss), men en rekonstruksjon av det samme. Hvor godt turist-produktet er, avgjøres av hvor godt denne rekonstruksjonen er skjult, og hvor «virkelig» eller «autentisk» inntrykk produktet gir, noe som bringer oss tilbake til Airbnb og årsaken til at denne ferieformen er blitt så populær.

Det er altså ikke det virkelige livet vi søker som turister (det ville nok sikkert skuffet de fleste av oss)

Men det er fortsatt et produkt, og som alle andre forbruksprodukter har den en produksjonskostnad som man må måle gevinsten opp imot. Noe skal man ha å leve av, så er det ikke ok å drive en kafé for turister eller leie ut en leilighet til dem? Men hva så, som i tilfellet Napoli, om inntektene ikke gagner lokalmiljøet, men eksterne eiere som ikke har noe imot at uteleieprisene stiger? Da er det jo lokalbefolkningen som til syvende og sist betaler prisen for vår «autentiske ferie» fordi deres leiepriser også stiger, og fordi de må reise lenger for å finne supermarkeder og legekontorer og alt hva man ellers trenger i et dagligliv, men som turister ikke har samme behov for, eller kan tillate seg å betale mer for.

Den ærligste turistformen er i mine øyne den vi har lært oss å forakte, den som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det den er, et midlertidig besøk på et sted for å se på eller nyte de goder dette stedet har, uten at man pretenderer å være noe annet enn en turist. Dra til en resort, eller dra på sightseeing i buss med en guide i forsetet. La deg skipes igjennom severdigheter før du ved endt dag vender tilbake til din turistlandsby med tennisbaner og svømmebasseng. Ingenting kan være mer autentisk enn det.

Eva-Kristin Urestad Pedersen

Mastergrad i historie, skribent og tidligere leder i DKSF. Bosatt i Italia.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse