Annonse
11:47 - 08. mars 2019

Mors stemme

Mor og barn: En utvidet permisjonstid kan styrke de moderne familiene i fraværet av storfamilier hvor omsorgsoppgavene går på tvers av generasjonene, skriver Jeanette Varpen Unhjem. Her fra i Göteborg i 1946. Foto: TT / NTB Scanpix
Annonse

FORELDREPERMISJON En grunntanke i feministisk etikk, er at kvinners fortellinger om sine liv er vel verdt å lytte til. I debatten rundt tredeling av foreldrepermisjon, tar mange kvinner nå ordet i diskusjonsforum og kronikker for å dele sine tanker og bekymringer. Kvinner forteller om frykten for å miste uerstattelig tid med barna sine. Kvinner forteller om urealistiske forestillinger og forventninger knyttet til arbeidsliv og ammefri. Kvinner forteller om at de nå forbereder seg på personlig økonomisk katastrofe fordi de presses ut i ulønnet permisjon. Kvinner forteller om at de lar være å få flere barn fordi permisjonsordningene hindrer dem i å gjøre det de mener er best for de små barna. 

Kvinner som er uføre, forteller at de for en gangs skyld er glade for å være ute av arbeidslivet fordi de slipper å tvinges tilbake lenge før de og barna er klare for det. Kvinner forteller om hvordan svangerskap, fødsel og barseltid herjer med kvinnekroppen: om bekkenproblemer, inkontinens og depresjoner. Kvinner forteller om hvordan ammerutiner og søvnmangel vanskeliggjør tidlig retur til arbeidslivet. Kvinner forteller om de små barnas sterke reaksjoner på å tape kampen om mor til fordel for far og arbeidslivet. Alle disse fortellingene er verdifulle og viktige og fortjener en plass i en moderne debatt om foreldrepermisjon.

Likestilling som kun sikter mot å bane kvinners vei inn på menns domener er antifeministisk, den undervurderer verdien av de såkalte myke verdiene som er assosiert med kvinners liv. Dette gjenspeiles i foreldrepermisjonsdebatten, hvor deltagelse og likestilling i arbeidslivet fremheves som den ene verdien verdt å kjempe for. En permisjonsdebatt som har arbeidslivsdeltagelse som sitt øverste mål, har mislyktes i å verne om andre minst like viktige verdier, som barnas beste og kvinnehelse. 

Arbeidslivets behov er ikke viktigere enn mor og barns behov.

Arbeidslivets behov er ikke viktigere enn mor og barns behov. Fars rett på barnet, og arbeidslivets rett på sine kvinnelige arbeidstagere, kan ikke veie tyngre enn barnets beste. Når anbefalinger om søvnrutiner for små barn tilpasses arbeidslivets behov, snarere enn barnas behov, anerkjenner vi ikke den gode barndommens iboende egenverdi, og heller ikke den samfunnsøkonomiske gevinsten en god start i livet har. En god barndom varer hele livet. Det kan dessverre en dårlig barndom også gjøre.

Løsninger på konfliktene mellom omsorg for barn og arbeidslivets krav, ligger ikke i å legge ytterligere press på en permisjonsordning som allerede oppleves knapp for mange familier. At fedres uttak av permisjon samsvarer med fastsatt kvote, kan like gjerne være et uttrykk for at mødre uansett får for lite tid sammen med de små barna, som at det er et uttrykk for at arbeidslivet tviholder på sine menn. Tendensen ser jo også ut til å gjelde medmødre. 

Kanskje burde man heller lete etter løsninger i utvidede permisjonsordninger, der foreldre kan være i permisjon samtidig, og fars egentid med barnet ikke går på bekostning av mors helse og tid med barnet. At noen land har dårligere permisjonsordninger, betyr ikke at våre permisjonsordninger ikke kan eller bør forbedres. Vi må også ta på alvor konsekvensene av at mange har små sosiale nettverk i dagens samfunn. En utvidet permisjonstid kan styrke de moderne familiene i fraværet av storfamilier hvor omsorgsoppgavene går på tvers av generasjonene. Det er ikke familiene som skal tilpasses arbeidslivet, men arbeidslivets systemer som må tilpasse seg familiene. Vi kan ikke la halen logre med hunden.

Den feministiske etikken er først og fremst en humanistisk etikk. Kvinnekamp og likestillingskamp som fører oss i retning av et mer omsorgsfullt samfunn, er til alles beste. Den harde virkeligheten for mange mødre er blod, svette og barseltårer. Enkle regnestykker som fordeler uker likt på kvinner og menn, viser liten innsikt i, og respekt for, påkjenningen og det verdifulle omsorgsarbeidet som ligger i svangerskap og barseltid. Likestillingskampen og -tiltakene må ta inn over seg det særegne ved kvinners liv. Mors stemme må bli hørt.


Jeanette Varpen Unhjem

Doktorgradskandidat ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og høyskolelektor ved sykepleierutdanningen, Høgskolen i Molde

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Det er i praksis umulig å trekke noen grense mellom lovlige og ulovlige ytringer»
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».