Annonse
00:00 - 08. mars 2019

Kunnskapsløst om klasseanalyse

Roar Hagen ser spøkelser på høylys dag. Klassesosiologi er ingen kommunistisk offensiv.

Ikke på topp: Det gamle venstre/høyre-skillet er i dag mindre knyttet til konflikter mellom arbeider- og middelklasse, enn det er til skillet mellom økonomisk og kulturell kapital, skriver Magne Paalgard Flemmen. Her arbeider noen elektrikere høyere opp på masta enn på lønnsstigen.  Foto: Knudsens Fotosenter / Norsk Teknisk Museum
Annonse

SOSIOLOGI Sosial ulikhet har virkelig kommet på dagsorden de siste årene og er nå anerkjent som problematisk av en rekke aktører: Fra vår egen borgerlige regjering til OECD og elitene i Davos. I Tromsø finnes det imidlertid en professor som avfeier fokuset på ulikhet som utopisk.

Roar Hagen mener ulikhetsforskerne ikke forholder seg til faktiske forhold. Det er ironisk, for selv strever han med å forholde seg til hva klasseforskning faktisk viser. Selv om Norge er et land med relativt små lønnsforskjeller og en likhetsorientert kultur, har forskningen også her dokumentert vesentlige klasseskiller. Det er markante økonomiske forskjeller, som har økt de siste tiårene, spesielt mellom de rikeste og resten. Oppå det kommer kulturelle og politiske skiller i klassestrukturen, i form av sosiale skiller i livsstiler og moralsk-politiske holdninger, som ligner de en ser i andre europeiske land. Og klassebakgrunn – ens foreldres klasse – kaster lange skygger og preger sjansene i livet.

En rekke sosiale problemer – som arbeidsløshet, å gå på trygd, droppe ut av videregående – rammer langt oftere de som fødes i gruppene lavere ned i klassestrukturen. Samtidig er nær sagt alle helseproblemer mer utbredt nederst i hierarkiet. I motsatt enda av rangstigen utgjør klassebakgrunnen en fordel: Analyser viser at de øvre klassenes barn får bedre karakterer på skolen, spesielt når foreldrenes kapital er mest av den kulturelle sorten. Og sjansen for å tre inn i elitene øker jo mer kapital ens foreldre disponerte: Jo høyere sosial bakgrunn, desto mer sannsynlig er det at en selv får plass i samfunnets toppsjikt. Blant Norges 1 prosent mest velstående, var hele en fjerdedel selv etterkommere av den mest velstående prosenten, som Marianne Nordli Hansen har funnet.

Klasseskillene kan spores også i andre sider av livet her til lands. For eksempel merkes de tydelig i den romlige delingen av Oslo, ikke minst med fremveksten av de øverste klassenes «gylne ghettoer». Det er klare forskjeller i smak og holdninger langs klasseskillene: de med mest kulturell og økonomisk kapital hengir seg til livsstiler og forbruksmønster som skiller dem fra de brede lag. Dette dreier seg om symbolske forskjeller som er viktige for folk og som spiller en stor rolle for hvem en identifiserer seg med og hvem en markerer avstand til og rakker ned på, slik Vegard Jarness har vist.

At en kan få slikt tullball på trykk i Morgenbladet ved å vifte med en professortittel sier i seg selv noe om betydningen av klasse.

Samtidig kan det virke som klasseskillene ikke lenger gir grunnlag for noen felles identitet. Tor Bjørklund har funnet at færre i dag tenker på seg selv som medlemmer av noen klasse. Videre er arbeidernes oppslutning om Ap, og middelklassens tilslutning til borgerlig side, svekket. Isteden er det kommer til nye klasseskiller i politikken. Det gamle venstre/høyre-skillet er i dag mindre knyttet til konflikter mellom arbeider- og middelklasse, enn den er til skillet mellom økonomisk og kulturell kapital, innad i middelklassen.

Det låter derfor hult når Hagen omtaler klasseskiller som en myte og anklager forskere for å overse realitetene i Norge. Hagen opererer i en sort/hvitt-verden hvor en enten ser at Norge er et funksjonelt differensiert velferdssamfunn, eller betoner at det er et land med betydelig sosial ulikhet. Men motsetningen er falsk: Norge har preg av begge deler. Perspektivene beriker hverandre, for velferdsstaten har også bidratt til å dempe viktige utslag av klasseskillene. Så er også den norske velferdsstaten vesentlig preget av klassebasert politikk fra sosialdemokratiet.

«Hvor likt skal det være», spør Hagen. Men slike politiske spørsmål bommer på blinken. For sosiologien er hovedspørsmålet hvordan verden faktisk er, mer enn hvordan den burde være. Fremfor å forholde seg til hva forskningen har funnet babler Hagen i vei om kommunisme og utopier. Han feilsiterer, tar ting ut av sammenheng og sauser det sammen med sine rent fantasibaserte utlegninger. Det står knapt noe i innleggene hans som ikke er galt.

I og for seg er det ikke noe sjokk i at Hagen ikke er videre kjent med ulikhetsforskningen. Hans egen spesialisering ligger et helt annet sted, i teoriene til Niklas Luhmann. Alle kan selvfølgelig ikke vite alt. Men hvorfor gi seg i kast med disse famlende frontalangrepene på forskning han åpenbart ikke vet opp eller ned på?

Faktisk ville jeg vedde en pakke lakrispastiller på at en tilfeldig førsteårsstudent i sosiologi har bedre grep om ulikhetsforskningen. At en kan få slikt tullball på trykk i Morgenbladet ved å vifte med en professortittel sier i seg selv noe om betydningen av klasse.

Magne Paalgard Flemmen

Førsteamanuensis i sosiologi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»