Annonse
00:00 - 29. mars 2019

Kolliderende universer

Anmeldelsen av En samisk verdenshistorie har et helt forkjært utgangspunkt. Da må også analysen og konklusjonen ta underlige veier.

Kolorert akvatint fra boken En samisk verdenshistorie (Jenssen, 2019). Illustrasjon: Mr. I. R. Cruikshank / Nasjonalbiblioteket
Annonse

Med den største forundring leste jeg Morgenbladets anmeldelse (22. mars) av min bok En samisk verdenshistorie. Konklusjonen serveres på forsiden av avisen. Der slår avisens anmelder Bernhard Ellefsen fast at min bok er et «kunnskapstyveri». Og at «alt som kunne gå galt, har i denne boken gått ettertrykkelig galt».

Morgenbladets behandling av boken ser ut til å hvile på dette premisset: kunnskapstyveri. Det bemerkelsesverdige er at når Morgenbladet ikke klarer å sette begrepet plagiat på boken min, finner man i stedet opp en ny kategori for å sverte meg og mitt arbeid. Et kunnskapstyveri kan ikke forstås på en annen måte enn at kunnskap er stjålet. Men da må jo det bety at kunnskap er eiendom, at noen faktisk kan eie den.

Nei, det er ikke slik. Når kunnskap er brakt ut i offentligheten, kan den brukes av andre. Johan Laurits Tønnesson (m.fl.) leverte i 2006 utredningen God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske fremstillinger. På side 36 står følgende: 

Fagetiske normer for tilbørlig bruk av andres arbeider hviler i utgangspunktet på prinsippet om at kunnskap skal være allment tilgjengelig i samfunnet, til glede og nytte for alle. Dette kan formuleres som at «kunnskap er et kollektivt gode».

Når Morgenbladet ikke klarer å sette begrepet plagiat på boken, finner man opp en ny kategori for å sverte mitt arbeid.

Hele poenget med å publisere doktorgrader og vitenskapelig arbeid, er å bringe kunnskapen ut til dem som vil benytte den. Hvem som helst skal kunne ta den i bruk, bruke kunnskapen, bygge videre, tilføye nye biter av viten. Og det kan også en journalist og sakprosaforfatter som meg. Selvsagt knyttes et immaterielt «eierskap» til funnene. Æren av å ha funnet nye kunnskapsbrikker tilfaller finneren, og skal krediteres denne. Men den akkumulerte og publiserte kunnskapen ligger utvilsomt i en kunnskapsallmenning, den kan ikke være noens eiendom.

Jeg formidler kunnskap. De samme kildene kan gi ulike innsikter og fortellinger. Tønnesson skriver videre (s. 56): 

Ingen kan eie fakta. Dette gjelder selv om de faktaopplysninger som benyttes i en fremstilling ikke var kjent fra før og det således er forfatteren selv som har «gravet dem frem».

I En samisk verdenshistorie har jeg ikke lagt skjul på at jeg er heftig og begeistret inspirert av Cathrine Baglos arbeider. Og selvsagt vil leserne av Baglo kjenne igjen hennes tankeverden. Det er jeg da også helt åpen om i min tekst. Jeg skriver blant annet, på side 153 i bokens hovedtekst, at «Cathrine Baglo er den fremste kronikøren av praksisen med utstillingene av de levende samene». Burde Baglos funn, som vitterlig er hennes funn, fått en eller annen form for spesialbehandling som kildemateriale når dette inngår i min bok? Selvsagt ikke. 

Baglo sier til Morgenbladet at jeg, altså forfatteren av boken, har en veldig personlig tone, og dermed «sår tvil om hvem stoffet tilhører. Dette er mitt største ankepunkt mot ham». Men slik er det gjerne i narrativ sakprosa, forfatteren kan være personlig til stede i teksten. Dette finnes det talløse eksempler på i litteraturhistorien.

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg er heftig og begeistret inspirert av Cathrine Baglos arbeider.

Jeg har behandlet Baglos funn og viktige arbeider, slik jeg har behandlet hele mitt kildetilfang. Av bokens 683 noter viser jeg til Baglos arbeider i mer enn 50 av dem. Kunne det vært flere noter? Kunne presisjonen vært enda større? Sikkert. Det er ofte vanskelig å avgjøre eksakt hvor fotnoten bør stå. Enkelte kunne sikkert vært flyttet på og noen kunne vært lagt til – det er en innrømmelse som ikke er vanskelig å gi. Baglo og jeg har ulike perspektiver på stoffet.

Det er en avgjørende kategoriforskjell mellom en doktoravhandling og generell sakprosa. Likevel, alle opplysningene jeg har samlet sammen – også fra Baglo – skal man med noteapparat og referanser kunne spore tilbake til der jeg har hentet dem fra.

Ellefsen kritiserer parafraseringer i boken. Jeg har selvsagt den samme frihet som andre skribenter til å parafrasere en kilde – å bruke de opplysningene jeg finner, og anvende disse i mine setninger og resonnementer. Selvsagt vil det være mange tilfeller der man kan kjenne igjen hvor det kommer fra; faktaelementene vil sørge for det. Og notene fører jo leserne til kilden. Det er unektelig litt ironisk at Ellefsen anklager meg for manglende noter og henvisninger, samtidig som han mener at bokens mange noter (nesten 700) blir en «sverm av fotnoter» og «et røykteppe». For i disse notene finnes jo svarene på hans kritikk. Der finnes veien til alle kildene. I tillegg til Baglos arbeider, teller litteraturlisten nesten 250 verk.

Jeg beskyldes også for å ha rappet Baglos kronologi. Det er også en absurd påstand. Kronologien er ikke mer original enn at utstillingene er ordnet etter stigende årstall.

Et av Ellefsens ankepunkt er at min bok først og fremst bygger på sekundærkilder. Men den som skal skrive om samer ute i verden i historisk tid, kommer ikke langt uten de trykte kildene. Hans tese inneholder også påstanden om at jeg har benyttet meg av «taktiske omskrivninger». Dette er for meg et nytt begrep. Ellefsen kobler det til at jeg skaper «et dypt kynisk produkt» med «kynisk kildebruk». Dette tilhører det reisverket som anmeldelsens feilaktige premiss hviler på. Selvsagt lener jeg meg tungt på kildene, noe Ellefsen kritiserer meg for. Men igjen, kan og skal man ikke det så lenge man klargjør sine kilder?

Jeg får også besk kritikk for mitt språk og min stil. Det lever jeg godt med. Språket jeg bruker er mitt. Det dukker opp et jeg i teksten. Det er mitt fortellergrep for å formidle og knytte sammen all sakkunnskapen. Det ser imidlertid ut til å ha den forunderlige effekten at lesningen forvirres eller forkludres helt for Ellefsen. Det er jo synd, men det er ikke stort å gjøre med det.

Det kan også virke som om Morgenbladets anmelder med vilje misforstår bokens innledning, som starter ved Polarsirkelen. Jeg skildrer her en geografisk virkelighet, mens Ellefsens fordreide lesning tillegger meg en ufølsomhet for «kolonialismens språklige maktstrukturer». Jeg kan ikke annet enn å måpe over den akademiske vilje til å lese metaforer inn i teksten der ingen finnes.

Det kan virke som om Morgenbladets anmelder med vilje misforstår bokens innledning.

En undertekst i Ellefsens anmeldelse er at han mener jeg overser samenes lidelseshistorie. Lidelse, tragedier og undertrykkelse får for liten plass, og de gis visstnok ingen analyse. Til det er å si at det finnes flust opp med tragiske historier i boken. 

Ellefsen hevder om samene som reiste ut at det «absolutte flertallet er sendt ut i verden mot sin vilje». Det er en hårreisende lesning og påstand (eller avsløres her rett og slett hans forutinntatte holdninger?). Videre: «Å beskrive samene som ble stilt ut på verdensutstillinger, som erobrere, er ikke bare feil, det er en fornærmelse». Her kolliderer Ellefsen brutalt mot den historiske kunnskapen om utstillingssamene. Baglo skriver i sin bok (s. 224): «En forutinntatt negativ forståelse av de levende utstillingene har hindret oss i å se at de også representerte muligheter og ressurser i ei tid der statlige programmer på ulike måter forsøkte å utradere, assimilere eller isolere andre levemåter enn den vestlige». Samene reiste ut frivillig, de ble ikke tvunget. Mange ganger hendte det at de ikke ble behandlet godt. Men snakket om postkolonialisme blir en blind, politisk korrekt flekk hos Ellefsen. For det han virkelig etterlyser, er en behandling av samene som entydige ofre i utstillingshistorien. Men det stemmer rett og slett ikke. Bildet er adskillig mer nyansert.

Anmelderen skriver flere steder at jeg har skrevet «verdenshistorien». Det har jeg slett ikke gjort. Jeg har skrevet en verdenshistorie. Distinksjonen er viktig her. Ellefsen er en for erfaren anmelder til at det er en blunder. Han kjenner distinksjonen. Han kjenner også forskjellen på en doktorgradsavhandling og formidlende sakprosa. Bernhard Ellefsen behandler i sin kritikk så å si utelukkende kapittelet om de utstilte samene. Boken handler om så mye mer: den samiske Kina-misjonæren Edvard Masoni, forsøk på eksport av reinsdyr, en samisk hvalfanger i Sydishavet, de samiske polarheltene som lenge ikke fikk anerkjennelse, utvandring, Carl von Linnés plassering av samene i et rasemessig hierarki.

Morgenbladet skriver at «Baglo understreker at Jenssen også graver frem mye nytt empirisk materiale». Det er jo helt riktig observert.

Hadde anmelderen med like stor flid undersøkt hvilke nye opplysninger jeg hadde funnet, kunne anmeldelsen kanskje vært annerledes. Jeg har for eksempel funnet frem til nye opplysninger vedrørende de aller fleste kjente utstillingene. Et eksempel er utstillingene i Sverige og Danmark i 1890 og 1891 der to samer, Ante og Neva, fremviste en brytekamp som en del av utstillingsprogrammet. Også verdensutstillingen i Chicago i 1893 og den mistrøstige opplevelsen som samene fikk i Budapest den iskalde vinteren i 1913 er blant de mange utstillingene der jeg har funnet frem til nytt materiale.

Anmeldelsen av En samisk verdenshistorie har et helt forkjært utgangspunkt. Da må også analysen og konklusjonen ta underlige veier.

Hugo Lauritz Jenssen

Journalist og faglitterær forfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»