Annonse
15:16 - 11. mars 2019

Jordnære eliter

Norske eliter er ikke enten nedlatende eller likhetsorienterte. Snarere er de begge deler samtidig.

Beviset: Milliardær Olav Thon og hans møllspiste nisselue brukes som et (anekdotisk) bevis på det ikke finnes eliter i Norge. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix NTB Scanpix
Annonse

I de siste ukene har en rekke samfunnsdebattanter uttalt seg om norske eliter. Men fokuset på hvorvidt elitene er nedlatende og bevisst sin egen elitestatus, har tåkelagt et viktig poeng: Deres eksistens, makt og privilegier er ikke avhengig av om de er «elitistiske». Og om elitene fremstår som jordnære, blir de mindre synlige, og slipper dermed ubehagelig oppmerksomhet.

Det blir stadig poengtert at Norge er et annerledesland. Vi lever i et sosialdemokrati med en velutbygd velferdsstat og relativt lave lønnsforskjeller. Vi har også en oppfatning av og et ønske om at her er vi alle like mye verdt. Vi kvier oss for å heve oss over andres smak. Og vi reagerer instinktivt med avsky om vi støter på noen som virker nedlatende, spesielt hvis de sitter høyt på strå. Eksempelvis fikk daværende statsministerfrue og toppbyråkrat Ingrid Schulerud så ørene flagret da hun forsøkte å ironisere over nordmenns preferanser for kjøkkenstoler.

Janteloven lever med andre ord i beste velgående, noe som tilsynelatende skaper dårlig grobunn for symbolske avstandsmarkeringer. Dette brukes ofte som argument imot at Norge er et klassesamfunn med mektige eliter på toppen av hierarkiet: Hva er egentlig problemet, når de som liksom skal utgjøre elitene er som folk flest?

Her kan sosiologien hjelpe oss. Som Magne Flemmen påpekte i sitt innlegg i Klassekampen 12. januar, kan man i en strukturell forstand utmerket godt si at det eksisterer eliteposisjoner i Norge. Her er altså eliter forstått som grupper med spesielt mektige posisjoner i de mest sentrale institusjonene og samfunnsområdene. Slike grupper utgjør eliter, uavhengig av om de anerkjenner sin eliteposisjon eller ser ned på folk flest.

Næringslivstopper med nisseluer på hodet og brunost på matpakken er unntaket heller enn regelen.

Et annet spørsmål – som mange dessverre sauser sammen med spørsmålet om det finnes eliter i Norge eller ikke – handler om hvorvidt elitene utgjør mer eller mindre eksklusive sosiale grupper med lignende livsstil, smak og verdensanskuelser. Det er denne tematikken berøres for eksempel når milliardæren Olav Thon og hans møllspiste nisselue brukes som et (anekdotisk) bevis på det ikke finnes eliter i Norge. Men hotellbaronen er elite i kraft av sin posisjon i næringslivet, uavhengig av om han har på seg nisselue og har brunost på matpakken.

Likevel kan ting som nisseluer og brunost være interessante. Hvorvidt elitene utgjør eksklusive sosiale grupper, kan si noe om hvor lukket eller åpen tilgangen til eliteposisjoner er. Sammen med kolleger ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, har jeg studert dette inngående.

Statistiske analyser av representative data, viser at grupperinger som besitter mest ressurser i samfunnet i snitt har markant annerledes smak og livsstil enn de man finner i den andre enden av klassestrukturen. Elitene praktiserer livsstiler som krever betydelige ressurser, mens de minst privilegerte har sans for kulturelle uttrykk og aktiviteter som mangler elitekulturens legitimitet – eksempelvis campingferie, danseband og V75.

Vi finner også systematiske forskjeller innad i samfunnets øvre sjikt: Både de med mye kulturell kapital og de med mye økonomisk kapital praktiserer ressurskrevende livsstiler, men på hver sin måte. Kulturfolket søker intellektuelle og akademiske stimuli, både gjennom klassisk høykultur og mer kontemporære, kosmopolitiske uttrykk, mens pengefolket typisk fører en mer kostbar og sporty livsstil. Næringslivstopper med nisseluer på hodet og brunost på matpakken ser ut til å være unntaket heller enn regelen.

Men er slike kulturforskjeller trivielle, eller har de vesentlige symbolske betydninger i dagliglivet? Våre kvalitative intervjustudier peker her på en viktig nyanse som i liten grad har vært fremme i de siste ukers elitedebatt: Norske eliter er ikke enten nedlatende eller likhetsorienterte. Snarere er de begge deler samtidig. Våre respondenter rommer motsetninger: De er både dømmende og tolerante i sine syn på andres smak og levemåter.

På den ene siden gjør smaksforskjeller seg gjeldende når eliterespondenter vurderer og klassifiserer andre. De feller tidvis harde dommer over mindre privilegerte folks smak, preferanser og livsførsel. Og ikke minst: De rapporterer at slike ting har betydning for hvem de (ikke) ønsker å omgås med, hvem de (ikke) ønsker å ansette på sine arbeidsplasser, hvor de (ikke) ønsker å bo, hvem de (ikke) ønsker at barna skal gå på skole med og hvor de (ikke) ferdes i bybildet.

Dette er vel å merke smaksdommer ytret under fortrolige og anonyme forskningsintervjuer. Mange respondenter er tydelig brydd over å innrømme at de bærer på slike dommer: De reflekterer over det motsetningsfulle mellom deres moralske standarder om likeverd og toleranse på den ene siden, og nedsettende personkarakteristikker på den andre.

Elitene gjør lurt i å skape en relasjon som gjør at deres makt og status anerkjennes nedenifra og opp.

Flere gir også uttrykk for at de er ekstra påpasselige med ikke å fremstå som «elitistiske» i møter med folk som oppfattes som annerledes enn «sånne som oss». En kulturleder fortalte at han passet på å få frem at han spiller fotball på fritiden da han ble portrettintervjuet av en større avis; en næringslivstopp i god fysisk form unngikk å loggføre en del av syklingen sin i en uformell sykle-til-jobben-konkurranse i bedriften han leder; og en akademiker fortalte om hvordan han forsøker å spøke jovialt med håndverkere som kommer og fikser ting i huset hans.

Intervjuer med arbeiderklasserespondenter gir oss indikasjoner på at slik inntrykksstyring fungerer rimelig bra. Mange gir her uttrykk for avsmak for det de betegner som «snobber» og «bedrevitere», både blant «kultureliten» og «økonomieliten». Like fullt fremhever de eksempler på det motsatte. De mener for eksempel at folk som «sitter godt i det», men som likevel viser en «jordnær» side, gjør seg fortjent til aktelse. Det er stor forskjell på Olav Thon og Petter Stordalen, fikk vi vite.

Denne opplevde forskjellen er sentral for å forstå eliteproblematikk. I boken The Velvet Glove skriver sosiologen Mary R. Jackman om hvordan maktsterke grupperinger har mye å tape på å distansere seg for eksplisitt fra grupperinger de råder over. Maktrelasjonens legitimitet – altså hvorvidt makten oppleves som akseptabel eller moralsk rettmessig – er delvis avhengig av at den dominerte part har et positivt inntrykk av den dominerende part. Med andre ord: Elitene gjør lurt i å skape en relasjon som legger til rette for at deres makt og status anerkjennes nedenifra og opp. En vellykket nedspilling av ulikhet – enten jordnærheten faller seg naturlig eller om den bevisst og aktivt må fremkalles – ser ut til å være en viktig kilde til elitelegitimitet i Norge i dag.

Like fullt: Selve eksistensen av eliter og skjevfordelingen av makt, privilegier og muligheter i samfunnet er fortsatt uavhengig av om de som nyter godt av denne fordelingen vender nesen i været. Men om elitene vender nesene sine ned, blir de mindre synlige. Mye tyder også på at de da beveger seg under radaren til ellers skarpsynte samfunnsdebattanter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»