Annonse
00:00 - 22. mars 2019

Jeg ringer mine muslimer, men bare minnene svarer, skriver Sumaya Jirde Ali.

Jeg ringer mine muslimer, men bare minnene svarer, skriver Sumaya Jirde Ali.

Annonse

De siste dagene har jeg tenkt mye på den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiris roman Jag ringer mina bröder. Jeg vil skrive en tekst som ligner, en tekst med tittelen Jeg ringer mine muslimer. For dagene etter terrorangrepet i Christchurch i New Zealand har for det meste gått til det: Ringing, gjenkallelse av minner, tårer. Den lokale moskeen i min hjemby Bodø var en stor del av min oppvekst, jeg dro dit hver lørdag og søndag til jeg ble fjorten-femten, og som en som ennå kjenner trygghet og en bølge av spirituell ro av å være i en moské, så kjentes dette terrorangrepet veldig nært.

Det første jeg sa til mor da jeg ringte, var: Jumu´ah, fredagsbønnen. Min hese, lille gråt. Et angrep på den spesielle dagen, den spesielle bønnen, som tiltrekker flest muslimer rundt om i verden, enten de er hyppige moskégåere eller kulturelle muslimer som bare føler seg kallet til å stikke innom siden det er blitt en stund siden sist besøk. Dette terrorangrepet smerter fordi valget av dagen alene sier alt. Det smerter fordi det er kaldblodig: Den muslimske mannen som først kom terroristen i møte, sa: «Hello, brother.» Det smerter fordi det er kalkulert: To hele år brukte den 28 år gamle terroristen Brenton Harrison Tarrant på å planlegge angrepet.

Jeg ringer mine muslimer, jeg spør hva en moské er, men bare minnene svarer. En moské er hjemmet hvor vi feiret at min klassekamerat og hans småsøsken ble gjenforent med sine foreldre etter en flere måneder lang megling med barnevernet. Det var ikke bare en seier for foreldrene, men hele lokalmiljøet, og det ble feiret med ballonger og kaker. Jeg må ha vært liten, for jeg husker at jeg sprang i sirkel med latteren løs i munnen på det myke teppet som dekket den store bønnesalen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse