Annonse
09:39 - 12. mars 2019

Ingen bryr seg om OL-ringvirkningene

Forkjemperne er nødt til å bestemme seg for hva de ønsker seg mest: OL-ringer eller OL-ringvirkninger?

1994: Bjarte Engen Vik gikk andre etappe i lagkonkurransen i kombinert under OL på Lillehammer. Norge tok sølv. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
Annonse

Diskusjonen om hvorvidt Norge skal arrangere vinter-OL dukker opp med jevne mellomrom. Er det egentlig så rart? Skisportens vugge er i Morgedal, hevdes det. «Skiløbningen er den mest nationale af alle idretter», skrev Fridtjof Nansen. Siden 1800-tallet har skisporten som landets nasjonalidrett vært tett myteomspunnet, både i litteraturen og på folkemunne. Uavhengig av hvor de første stavtakene fant sted, kommer man ikke bort fra at det konsumeres vintersport over en lav sko her til lands.

Nå er altså OL-debatten «på tur inn» igjen, om vi skal bruke Ola Lundes sjargong. Sist gang debatten opptok spalteplass i mediene, var i forkant av den rådgivende folkeavstemningen om hvorvidt Oslo skulle søke om å være vertsby for lekene i 2022. Avstemningen, som ble holdt parallelt med kommunevalget høsten 2013, endte med 55 prosent for og 45 prosent imot. Det var kun osloborgere som var stemmeberettiget. Har du hørt?

Regjeringen valgte uansett ikke å gi statsstøtte til OL, mye grunnet mangelen på en sterk nasjonal forankring. Lite har forandre seg siden den gang, om man skal tro Norstat-målingen som ble gjengitt på NRK forrige måned. Bare 36 prosent er for er nytt OL.

Hvordan var diskusjonen sist den var oppe i mediene? Masteroppgaven min fra 2017 undersøker hvordan VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land og Dagens Næringsliv dekket diskusjonen i perioden januar til september 2013. Det ble tydelig for meg hvor «ja-siden» kom til kort.

Vi bør søke OL fordi det er gøy. For å inspirere morgendagens idretts- og hverdagshelter.

Først må man nemlig spørre seg et grunnleggende spørsmål: Hvorfor skal Norge arrangere OL? Fordi arrangementet vil gi så mange positive ringvirkninger for idretten og infrastrukturen i landet? Nei. Det er klart at er det fordelaktig at de investeringene et OL krever også vil skape langsiktige effekter for samfunnet. Men OL er dyr og lite effektiv samfunnsutvikling.

Deltagerlandsbyer som blir omgjort til sårt tiltrengte studentboliger er suverent. Gjenbruk av eksisterende anlegg likeså. Og hvem sier vel nei til at utbygging av infrastrukturen skyter fart? Det hersker liten tvil om at OL vil gi positive ringvirkninger. Men det er ikke slik man skaper den nødvendige nasjonale begeistringen som bør være på plass dersom det skal svis av svimlende summer på OL.

«Ja-sidens» argumentasjon tok i dominerende grad utgangspunkt i ringvirkninger av OL. Argumenter om etterbruk, effektivisering av byutvikling og infrastruktur, helseeffekter og oppsving for turisme florerte i avisene. Argumenter knyttet til OL som en samlende folkefest, både nasjonalt og internasjonalt, bleknet i forhold. Hva med opplevelsene, felleskapet, euforien, konkurransegleden og brobyggingen? Vi bør søke OL fordi det er gøy. For å inspirere morgendagens idretts- og hverdagshelter. Positive ringvirkninger er helt topp, men ikke noe annet enn glimrende støtteargumenter.

«Ja-sidens» hyppige bruk av konsekvensargumenter forrige gang debatten var oppe, kan skyldes ulike ting. Men det er rimelig å anta at det henger sammen med «nei-sidens» utstrakte bruk av økonomiargumenter. De er slagkraftige, vanskelig å argumentere imot og gjorde at OL-motstanderne til en viss grad fikk sette premissene for debatten. OL er dyrt, og budsjettene sprekker hver gang. Det kommer man ikke bort fra.

Skal OL-forkjemperne makte å forankre OL-ideen i befolkningen, må det ryddes opp i egne argumentasjonsrekker. Det gjenstår å se om Norge på ny kan skape entusiasme for en samlende folkefest, der klima og «nøktern» pengebruk inngår som viktige elementer. Er det et land som kan klare det, er det kanskje Norge. Det er i alle fall bedre enn at Qatar kommer på banen og lager en innendørsutgave av Lillehammer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»