Annonse
11:38 - 08. mars 2019

Ikke snakk på vegne av oss, Espen Thoresen!

Kvinnedag: Hvor var Espen Thoresen var under fjorårets 8. mars-markering? Her gikk vi sammen, titusener av mennesker, med bilder av Sumaya Jirde Ali, som i forkant var blitt forsøkt hetset til stillhet. Bildet er fra fjorårets markering på Youngstorget i Oslo. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
Annonse

8. MARS Hun er svak, undertrykket og plassert på kjøkkenet. Hun får ikke lov til å gå ut alene etter solnedgang, det har mannen hennes bestemt. Kvinnebevegelsen gir mannen fripass til å kontrollere henne, venstresiden likeså. De lider av berøringsangst, derfor lar de det hele passere mens de marsjerer for oppkonstruerte saker som «berører veldig få».

Denne forestillingen om den muslimske kvinnen gjentas med jevne mellomrom. Sist ute er Espen Thoresen i Morgenbladet. Han starter med en anekdote om første gang «en av dem», altså en muslimsk kvinne, møtte blikket hans. Thoresen har også åpenbart befunnet seg på Grønland torg etter mørkets frembrudd og gjort seg opp noen meninger om hvem muslimske kvinner får mingle med. Det kan høres ut som han har et ganske tynt grunnlag for å uttale seg om muslimske kvinners frihet. Likevel konkluderer Thoresen med at muslimske kvinner er undertrykket.

Thoresen antar at vi ikke er del av kvinnebevegelsen og at feministiske kampsaker ikke angår oss.

Etter å ha konkludert med at vi, våre søstre og mødre er undertrykte, deler Thoresen ut skyld. Han kritiserer kvinnebevegelsen for å forsømme den muslimske kvinnen på 8. mars, og for heller å fokusere på uvesentlige kampsaker, som kampen mot reservasjonsretten og kvinners muligheter til å ta abort. Eller som han kaller det: «retten til fosterdrap».

Idet Thoresen sier at kvinnebevegelsen ikke er opptatt av oss, antar han at vi ikke er del av kvinnebevegelsen og at feministiske kampsaker, som abort, ikke angår oss. Ikke bare utdefinerer Thoresen muslimske kvinner fra bevegelsen, han usynliggjør samtidig den bevegelsen vi er med på å skape.

La oss stadfeste det en gang for alle: Kampen for selvbestemt abort er også en kamp for muslimske kvinners autonomi over egen kropp.

Thoresen sammenligner muslimske kvinner som bærer slør, med kriminelle. På hvilken måte bidrar dette til vår frigjøring? Hvor er hans bekymring ellers, og hva gjør han selv for kvinner som oss? For oss fremstår Thoresen som nok en mann som forteller oss hvor uviktig våre kamper er.

Kampen for selvbestemt abort er også en kamp for muslimske kvinners autonomi over egen kropp.

I våre øyne har Thoresen klart å plassere seg i samme kategori som de religiøse mørkemennene han skriver om. Han deler deres seksualiserende syn på hva en hijab betyr for en kvinne: et plagg kvinner bruker for å unngå menns begjær.

Vi er mange som bærer hijab som en synlig identitetsmarkør. Noen av oss av religiøse motiver, mens andre av oss ikke ilegger plagget religiøs tolkning. Atter andre bruker hijab for å unnslippe skjønnhetstyranniet eller som en reaksjon mot alle som ber oss ta plagget av. Vi bærer hijab for motens skyld, for funksjonens skyld – av like mange ulike grunner som vi er ulike mennesker. Dette ville Thoresen ha visst hvis han hadde særlig kjennskap til muslimske kvinner. Men det har han ikke, og kronikken hans er et prakteksempel på det.

Thoresen skriver avslutningsvis: 

Diskriminering av norske muslimske kvinner derimot, – her snakker vi noe som blir praktisert bare noen hundre meters luftlinje fra der toget starter, er ikke verdiget en eneste parole.

Dette får oss til å undre over hvor Thoresen var under fjorårets 8. mars-markering. Her gikk vi sammen, titusener av mennesker, med bilder av Sumaya Jirde Ali, som i forkant var blitt forsøkt hetset til stillhet. Det var hvite menn som sto bak den hetsen. Det er kanskje ikke den formen for undertrykking som Thoresen bekymrer seg over?

Thoresen har klart å plassere seg i samme kategori som de religiøse mørkemennene han skriver om.

Thoresens kronikk er et spark mot den antirasistiske kvinnekampen mange av oss fører. Vi finner oss ikke i å bli stakkarsliggjort eller umyndiggjort. Vi finner oss ikke i å bli definert som «de andre», og vi finner oss ikke i holdningene som kommer frem i Thoresens kronikk. Dette er holdninger som fungerer som bensin på det innvandringsfiendtlige bålet.

Thoresen er mer enn velkommen til å gå med oss 8. mars, men det vil ikke skje på hans premisser. Vi skal ha en antirasistisk kamp for vår egen frigjøring, og vi sørger for det med vår deltagelse på den årlige markeringen.
 

Hasti Hamidi, Waad Alrady, Muna Jibril, Linn W. Firdaous Nikkerud, Sumaya Jirde Ali, Nina Bahar, Begard Reza, Fauzia Azouar, Faisa Warsame, Amina Bile, Marian Hussein

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Det er i praksis umulig å trekke noen grense mellom lovlige og ulovlige ytringer»
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.