Annonse
00:00 - 15. mars 2019

Hvem bør fordele statlige kunstnerstipender?

Annonse

Bernhard Ellefsens forsvar for Den norske Forfatterforenings enerett til å fordele statlige stipendier i Morgenbladet 1. mars trenger noen mer prinsipielle avklaringer.

Statens interesse av å bestemme hvem som skal fordele statlige stipendier er dobbel: å forsikre seg om at stipendiene går til de beste kunstnerne blant dem som søker og er kvalifisert til å få stipend, og å holde seg selv utenfor slike kvalitetsvurderinger for å unngå den kritikken som alltid følger dem. Staten ivaretar begge ved å opprette et uavhengig organ det selv ikke har representanter i. Dette organet, gjerne betegnet som stipendkomité, evaluerer den kunstneriske kvalitet blant søkerne. Formelen for dette armlengdes avstands organ er: staten bevilger, komiteen evaluerer og fordeler, staten kontrollerer.

Helt fra 1839 har staten latt kunstnerorganisasjoner velge medlemmer av stipendkomiteene. Den har krevd at kunstnerorganisasjonen må ha så strenge medlemskrav at det enkelte medlem anses å representere en så høy kunstnerisk kvalitet at medlemmet selv er eller har vært aktuell som stipendmottager. Uten det vil ikke staten ha tiltro til at medlemmene har tilstrekkelig kompetanse til å velge medlemmene av stipendkomiteen blant sine kolleger, eller selv å sitte i komiteene for å vurdere sine kollegers kunstneriske kvalitet.

Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.

Det er altså en kvalitetssikrende sammenheng mellom stipendtildeling og medlemskrav i kunstnerorganisasjonene. I Forfatterforeningen har det kommet til uttrykk i at Det litterære råd er både stipendiekomité og opptakskomité. Det gir en dobbel kvalitetssikring når alle medlemmene er stemmeberettigede for hvem som skal sitte i rådet. Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer, og jo større tilbøyelighet vil den ha til å vurdere andre måter å utpeke stipendkomiteenes medlemmer på.

Staten forventer også at et stipend som tildeles en kunstner som ennå ikke har vært ansett som kvalifisert for medlemskap, gjennom tildelingen er gitt en kunstnerisk bedømmelse som er kvalifiserende for medlemskap – som altså vil kunne gi det nye medlemmet rett til å delta i valget på stipendkomité. Ved hyppig utskifting av stipendkomiteenes medlemmer, imøtekommes statens ønske om å hindre at en bestemt kunstnerisk preferanse får et langvarig hegemoni i stipendtildelingene.

En stipendkomités bedømmelse må i sakens natur være subjektiv, ubegrunnet og inappellabel. Det kollektive og kollegiale ved bedømmelsen er en symbolsk form for objektivering av den subjektive smak. Det er en ekstra grunn til å stille kvalitetskrav til dem som velger stipendkomiteer. Nå ser det ut som staten vil la en forfatterorganisasjon uten eller bare med lave kvalitetskrav til medlemmene, få rett til å fordele stipender. Det er ikke bare en utfordring for Forfatterforeningen, det er en trussel mot hele det etablerte systemet med kunstnervalgte stipendkomiteer, og dermed mot det viktigste sted for armlengdes avstand i norsk kulturpolitikk.
 

Dag Solhjell

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»