Annonse
09:03 - 10. mars 2019

Hitlers ulydige byråkrat

Hans Calmeyer slet med dårlig samvittighet livet ut, skriver Hans Petter Graver.

Deportert: Nederland hadde en stor jødisk befolkning på rundt 140 000 personer da tyskerne rykket inn. Tre av fire av dem ble deportert og drept i løpet av krigen. Her fra en deportasjon så sent som i 1945. Foto: Hulton Archive / Getty Images
Annonse

Den tyske advokaten og byråkraten Hans Calmeyer er «jussens svar på Schindler». Han reddet tusenvis av mennesker fra masseutryddelse ved å godta falske bevis og finne små hull i loven som begrenset jødedeportasjonene i Nederland under andre verdenskrig. Dette kunne han gjøre fordi han gjorde en viktig jobb for de tyske okkupantenes administrasjon i Nederland.

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. 

Tekstene kan leses i fullversjon i magasinet Juridika Innsikt, utgitt av Universitetsforlaget.

De som har sett den berømte Steven Spielberg-filmen om Oscar Schindler, vil kjenne igjen problematikken. Den tyske fabrikkeieren Schindler reddet jøder fra konsentrasjonsleir ved å ansette dem og utnytte dem som ubetalt arbeidskraft i fabrikken. Hans Calmeyer har nesten gått i glemmeboken, selv om han reddet tre ganger så mange mennesker som Schindler. Først og fremst skyldes det naturligvis Hollywood-filmen. Men kanskje skyldes det også at Schindler var en sjarmerende eventyrer og forretningsmann, mens Calmeyer fremsto som en arrogant og litt kjedelig byråkrat.

Nederland hadde en stor jødisk befolkning på rundt 140 000 personer da tyskerne rykket inn. Tre av fire av dem ble deportert og drept i løpet av krigen – den høyeste andelen av alle vesteuropeiske land. En av dem var den senere kjente ungjenta Anne Frank. Frank skrev dagbok mens hun skjulte seg for kontoret Calmeyer ledet. Nederland, som Norge, hadde sivilt styre under okkupasjonen med et rikskommissariat. Dette ga SS og nazipartiet et friere spillerom enn i de landene hvor det var militæret som styrte, som i Danmark og Belgia.

Hans Calmeyer ble født i 1903 i Niedersachsen nordvest i Tyskland som yngste sønn av en dommer. Da Tyskland 10. mai 1940 overfalt Nederland, fulgte Calmeyer med som etterretningssoldat i luftforsvaret. Han ble plassert på et kontor i byen Dordrecht, hvor han raskt kjedet seg. Han søkte seg derfor straks til en jobb i Rikskommissariatet, hvor en bekjent fra hjembyen var avdelingssjef.

Hans Calmeyer fikk ansvar for en forordning om registreringsplikt for jøder i Nederland. Foto: Yad Vash / Wikimedia

Calmeyer fikk jobben, og steg raskt i gradene til kontorsjef og fikk ansvar for en forordning om registreringsplikt for jøder i Nederland etter raselovene fra 1935. Utgangspunktet var besteforeldrenes status. Personer med tre eller fire jødiske besteforeldre var «fulljøder». De med to eller én jødisk besteforelder var «halvjøder», og de som ikke hadde noen besteforeldre som var karakterisert som jøder, var «ariske».

Tvil kunne oppstå om flere forhold. For eksempel kunne en person påstå å være født utenfor ekteskap eller som følge av et sidesprang moren hadde hatt med en ikke-jødisk mann. Slektsgranskning for å avgjøre «jødeheten» ble utført og avgjort av jurister og byråkrater. Og det var her det oppsto et stort rom for tolkning. Nederlenderen Jacqueline van Maarsen var en venninne av Anne Frank. Hun ble reddet fra å bli sendt til leiren i Sobibor fordi moren hennes var kristen, mens faren var jøde. Ved registreringen hadde familien oppgitt å høre til det mosaiske trossamfunn. Men da deportasjonene begynte, påsto moren til Jacqueline at mannen hadde meldt døtrene inn i trossamfunnet bak ryggen på familien, og at de i praksis var oppdratt som kristne. Hun fikk en nederlandsk rettsfullmektig til å stadfeste dette, og noen uker senere kom det positiv beskjed tilbake fra Rikskommissariatet – undertegnet Hans Calmeyer.

Mellom 1941 og 1944 kom det inn rundt 5700 saker om tvil til Calmeyers kontor som avgjorde 65 prosent av dem i favør av vedkommende person, som dermed ble reddet fra døden.

Til støtte for kategorisering som «ikke-jøde» ble det lagt frem både legeerklæringer om blodtype, dokumenter fra folkeregistrenes arkiver, gamle brev som skulle vise tilhørighet til kristne menigheter, papirer fra farskapssaker, dåpsattester og annet. Dokumentasjonen var ofte falsk og erklæringer ofte løgnaktige, men det ble likevel godtatt. I enkelte tilfeller hjalp Calmeyers kontor selv til med å skaffe falske blanketter som advokatene kunne fylle ut på vegne av sine klienter.

Dette var Calmeyers sivile ulydighet. Utad fremsto han som en innbitt tilhenger av politikken om å gjøre Europa «jødefritt» – en samvittighetsfull, superkorrekt funksjonær, betrodd en viktig statsoppgave. Han var anerkjent som Rikskommissariatets ubestridte ekspert på raserettslige spørsmål, mens han i hemmelighet saboterte prosjektet etter beste evne.

En av overleverne var den senere juristen Ruth van Galen-Herrmann, som sammen med to søsken unnslapp nazistenes mordmaskin, fordi Calmeyer aksepterte deres falske avstammingsbevis. Søsknenes foreldre derimot, døde i Bergen Belsen.

– Calmeyer var ubestikkelig, og reddet meg og mange andre, sa van Galen-Herrmann til lokalavisen i forbindelse med en Calmeyer-utstilling i Haag kalt «Jeg er ingen helt».

Da deportasjonene begynte, oppdaget ansvarlige i SS at mistenkelig mange ble unntatt ved Calmeyers kontor.

Calmeyer skapte også rettskilder som laget hull i jødeutryddelsen. Han vedtok en forordning som ga en klassifisert jøde rett til å klage til hans kontor, en regel uten sidestykke noe sted i hele Det tredje riket. Forordningen ga til og med klageren rett til å la seg bistå av en advokat. Calmeyer la dessuten nederlandsk rett til grunn om at en mindreårig ikke kunne være medlem av et trossamfunn. Dermed unntok han rutinemessig mindreårige fra blandingsekteskap selv om familien var aktive i en jødisk menighet.

Da deportasjonene begynte, oppdaget ansvarlige i SS at mistenkelig mange ble unntatt ved Calmeyers kontor. De unntatte ble kalt «Calmeyerjøder». Hans arbeid var nøye overvåket av SS, som truet med å gå det nærmere etter i sømmene. Ble hans virksomhet avslørt i en sak, ville det få konsekvenser ikke bare for Calmeyer selv. Det ville sannsynligvis føre til at alle sakene hvor han hadde gitt personer medhold i at de ikke var jøder, ville bli tatt opp og omgjort. Når Calmeyer insisterte på at forfalskningene måtte være dyktig gjort for at han skulle godta dem, var det derfor ikke nødvendigvis et utslag av at han ville leke katt og mus med søkeren. Det var nødvendig for at avgjørelsen skulle stå seg ved senere gransking.

I 1944 var mistanken mot Calmeyer og hans arbeid blitt så stor at SS besluttet å gjennomføre en gransking av alle sakene Calmeyer hadde behandlet. Til alles hell ble kontoret truffet av en bombe under et alliert bombetokt. Nederland ble frigjort av allierte styrker før SS kunne få ryddet i ruinene for å samle bevismateriale.

Var Calmeyer en juridisk helt eller skurk? Kontorsjefen ble etter krigen arrestert og etterforsket for krigsforbrytelser. Etter et år besluttet en nederlandsk særdomstol å innstille etterforskningen mot ham, og han ble løslatt i 1946. Selv om rettsvesenet lot ham gå, ble han ikke uten videre frikjent av historiens dom. Hans passive motstandsarbeid gikk lenge i glemmeboken – frem til beretningene fra overlevende som fremhevet Calmeyers rolle som redningsmann, piplet frem en etter en.

Calmeyer medvirket i deportasjonen av jødene som leder for registreringskontoret. En vanlig unnskyldning fra dem som medvirker, er at medvirkning utgjør det minste ondet. De sier de forhindrer mer skruppelløse personer fra å utføre oppgavene. Hannah Arendts innvending til dette er at de som velger det minste ondet, raskt glemmer at de har valgt et onde. Det er en kjent hersketeknikk å involvere undersåttene i medvirkning. Det gjør at alle blir medskyldige og får folk til å akseptere ondskapen som sådan. Hva skal en person med samvittighet gjøre? Skal man søke oppgaver der man kan gjøre en forskjell, eller skal man søke seg vekk fra slike oppgaver?

Han sammenlignet sin situasjon med en lege som midt under en epidemi har 50 doser av medisin til 5000 kritisk syke pasienter.

Calmeyer selv har i ettertid sagt lite om sin virksomhet under krigen. Derfor vet vi også lite om hans motiver eller om hans oppfatning av hvilken risiko han utsatte seg for. Fra hans uttalelser vet vi at han var plaget av dårlig samvittighet for det han hadde vært med på å administrere. Han døde fortvilt over ikke å ha reddet flere. Han sammenlignet sin situasjon med en lege som midt under en epidemi har 50 doser av medisin til 5000 kritisk syke pasienter. Selv døde Calmeyer i 1972, 69 år gammel, og etterlot seg to sønner. Han ble ikke hedret i sin levetid, men han ble hedret i 1992 ved Yad Vashem, Israels offisielle minnesmerke for de jødene som ble drept under holocaust, med ærestildelingen «Rettferdige blant nasjonene». I 2020 planlegges det et museum for ham i Osnabrück i Tyskland.

Calmeyer var i mine øyne en helt. Når samvittigheten blir satt på prøve, vil mange søke å bringe balanse mellom det man må gjøre og det man tenker om det, ved å tilpasse det man tenker. Dette er en vanlig psykologisk mekanisme ved såkalt kognitiv dissonans.

Calmeyer nektet å gjøre dette. Han glemte ikke at det var et onde han hadde valgt. Han opprettholdt dissonansen mellom handling og tanke. Han gjorde det for å følge samvittigheten så langt det var mulig. Dette utsatte ham og hans medarbeidere for stor personlig risiko. Det gjorde også at hans psykiske smerte over det han var med på, vedvarte, og fortsatte å plage ham til han døde. Han betalte en høy pris for sine handlinger som reddet tusener av liv. Men han bevarte sin menneskelighet i en situasjon der flertallet lot seg redusere til brikker og tannhjul.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.