Kommentar

Hijab har aldri hatt noe med mote eller frivillighet å gjøre, skriver Espen Thoresen.

I en kommentar 6. mars kritiserte jeg 8. mars-togets valg av hovedparoler. Jeg anklaget valgene for å være elitistiske, og for at kamp mot tvillingabort er en avsporing. Hovedparoler, altså. Jeg velger å gjenta dette fordi motangrepene ble tuftet på misforståelser rundt akkurat det. Her skal sies at jeg burde vite at dersom man fikler med en lighter i nærheten av noe lettantennelig, kan det hende det tar fyr. Men dette var mer brennbart enn jeg ante.

Det skal også legges til at de aller fleste reaksjonene (fra begge kjønn) uttrykte støtte for at noen endelig nevnte elefanten i rommet, men så var det dette forutsigelige mindretallet som, i stedet for å ta ballen, gikk på mannen. Og her snakker vi ikke elegante finter, men urene angrep som, hvis vi holder oss til fotballterminologien, ville resultert i rødt kort og direkte utvisning.

Retter du kritikk mot 8. mars-togenes prioriteringer, er det bare å løpe mot bomberommet.

I kronikken etterlyste jeg fokus på silikonindustri og rosabloggere, men mitt hovedpoeng var at det i Norge 2019 fremdeles finnes muslimske kvinner som lever under religiøse regimer. Et angrep på konservative muslimske menn her altså, men min empati falt ikke i god jord. Jo da, jeg innrømmer at jeg gjorde meg skyldig i enkelte spissformuleringer, ja, endatil et par forsøk på humor, men retter du kritikk mot 8. mars-togenes prioriteringer, er det bare å løpe mot bomberommet.

Det tragikomiske er at jeg ble angrepet med samme våpen som disse kritikerne anklager menn for å benytte. Vi snakker selve årsaken til at det i det hele finnes 8. mars-tog. Jeg ble kalt «en middelaldrende gubbe», en «mansplainer», «en dott», en «heteronormativ (!) hvit mann som vi driter i, og som vil rive skautet av hodet på kvinner», og så videre.

En pakkeløsning av både rase, alder og kjønnsdiskriminering, der det flommet av nedlatenheter og dårlig skjult misandri, men det bjuder jeg på.

Mer interessant er at kronikken også ble kritisert av en gruppe muslimske kvinner. I en kronikk med overskriften « Ikke snakk på vegne av oss, Espen Thoresen», ber de seg frabedt å bli stakkarsliggjort. Det er bare å beklage at min forsøksvise empati som norskfødt hvit mann blir tatt ille opp, men om de mener at det kun er undertrykte som kan forsvare undertrykte, er vi ille ute. I stedet for å ta opp hansken der jeg etterlyser paroler mot en kynisk silikonindustri, forsvarer de i stedet bruk av hijab for sitat «å unnslippe skjønnhetstyranniet».

Om de mener at det kun er undertrykte som kan forsvare undertrykte, er vi ille ute.

Bortsett fra den huiende mangelen på logikk, er påstanden i beste fall historieløs. I verste fall er den både uvitende og navlebeskuende. I hva som forekommer å være en total mangel på fornuft, hopper artikkelforfatterne i tillegg glatt over at hijab aldri hatt noe med hverken mote eller frivillighet å gjøre. Det er og blir et religiøst plagg som er blitt og blir brukt til å undertrykke kvinner, og et troverdig vitne til påstanden er den iranske feministen Mina Bai, som hevder plagget symboliserer «et sett med verdier og regler. (…) om ære, om å være en god, verdig og gudfryktig kvinne. Viser man hud, mister man respekt, og blir æreløs i visse kretser».

Men det finnes flere eksempler på sosial kontroll blant muslimer. I Espen Goffengs bok Vikeplikt for høyre, leser jeg høyrepolitiker Afshan Rafiqs fortelling om en æreskultur som preger hverdagen til norsk ungdom, og hennes egen historie om et arrangert ekteskap med en mann hun knapt kjente. Goffeng siterer også Hadia Tajiks fortelling om den ensomme innvandrerjenta som ikke bare lever med glasstak, men med glassvegger: «Kommer foreldrene dine fra en kultur der storfamilien står sterkt, bærer du hele familiens omdømme på dine skuldre.» Du er med andre ord del av familiens valuta, konkluderer Goffeng, og hans fortolkning kan knapt kalles urimelig.

At det finnes muslimske jenter som hevder at alt er i sin skjønneste orden, er deres sak, men ikke be meg gjøre det samme.

At de muslimske kvinnene kritiserer meg for å påstå at muslimske kvinner er undertrykte er greit. Bare la meg tilføye siste bidrag til den debatten er fra Amnesty, som 11. mars rapporterer at den iranske kvinneaktivisten Nasrin Sotoudeh er dømt til 148 piskeslag samt 33 år i fengsel. Hennes eneste forbrytelse var at hun nektet å gå med plagget som artikkelforfatterne altså velger og omtale som et moteplagg og identitetsmarkør.

Hvor mange norske muslimske kvinner som lever under strenge mannsdominerte regimer vet vi ikke, men ifølge forsker Astrid Schlytter ved Stockholms universitet, fortsatt ifølge Goffengs bok, kan det i Sverige være rundt 240 000 unge mennesker som lever under æreskontroll. Dette tilsvarer omtrent Bergens befolkning.

Hvis vi minimerer dette til norske forhold, tilsvarer det for eksempel Stavanger, og dermed er vi tilbake der debatten begynte: At 8. mars-togene velger å prioritere paragraf 2c, er en elitistisk avsporing så lenge det foregår langt viktigere ting i vårt nærmeste nabolag. At det finnes muslimske jenter som hevder at alt er i sin skjønneste orden og velger å trekke sløret over hodet, er deres egen sak, men ikke be meg gjøre det samme. Ytringsfrihet er fine greier, men begrepet får liten verdi hvis det kun er utvalgte som tillates å benytte seg av den.

Mer fra Kommentar