Annonse
11:30 - 13. mars 2019

Funksjon eller klasse?

Selvsagt finnes ulikhet i det norske samfunnet. Uenigheten gjelder hvordan vi best kan forklare den. Men det er vanskelig å få en saklig debatt når motstanderne ikke vil stå ved sine faglige posisjoner.

Knappe goder: For Pierre Bourdieu (1930–2002) og andre sosiologer som slutter seg til teorien om klassesamfunnet, er samfunnet delt i felter hvor aktørene kjemper om knappe goder, som penger, posisjoner og prestisje, altså ulike former for kapital. Foto: Ulf Andersen / Hulton Archive / Getty Images
Annonse

To teorier om det moderne samfunnet dominerer forskningsagendaen: teorien om funksjonell differensiering (TFD) og teorien om klassesamfunnet (TOK). Den første hevder at samfunnet er delt opp i sosiale systemer som løser ulike problemer for samfunnet. I den andre er kampen mellom klassene viktigst.

Émile Durkheim, Talcott Parsons og Niklas Luhmann er viktige bidragsytere til TFD. Karl Marx etablerte teorien om det kapitalistiske klassesamfunnet og Pierre Bourdieu er dens viktigste fornyer. Han er også den sentrale faglige referansen for Magne Flemmen, Olav Korsnes og Johs. Hjellbrekke. Og Bourdieu forstår samfunnet som en kamp mellom antagonistiske grupper. Det er selvsagt legitimt. Men er det et fruktbart utgangspunkt for samfunnsanalyse?

Også TOK går ut fra at samfunnet er delt opp i ulike systemer, eller felt, som er begrepet Bourdieu bruker. Begge retningene viser til samme saksforhold – som vitenskap, økonomi, kunst, politikk, idrett og så videre. Forskjellen gjelder hvordan man forstår de ulike feltene, og særlig forholdet mellom dem. Satt på spissen: Skjer samfunnsmessig integrasjon gjennom organisk solidaritet eller med makt og undertrykking?

For Bourdieu og andre TOK-sosiologer er feltene en arena hvor aktørene kjemper om knappe goder, som penger, posisjoner og prestisje, eller altså ulike former for kapital. Den enes gevinst er den andres tap. Samfunnet består av dominerende og dominerte. TFD vektlegger systemenes autonomi og beskrive utviklingen av vitenskapssystemet, det politiske systemet, kunstsystemet og så videre. Stort sett er det meste blitt bedre: bedre utdanning, bedre vitenskap, bedre medisinsk behandling. Det norske samfunnsfellesskapet har lyktes relativt godt med å lage statlige institusjoner som sørge for at systemene fungere bedre og at stadig flere får del i godene.

Også i sosiologien er det kamp om posisjonene. I stedet for å drøfte saken, kan man diskreditere motstanderen.

Dette har tilhengerne av TOK har vansker med å forholde seg til. Fokus er sosial ulikhet og dem som i større eller mindre grad faller utenfor, slik Flemmen påpeker i sitt innlegg. Men det er i seg ikke belegg for at Norge er et klassesamfunn! Da må man vise at de med mye kapital ikke bare vinner frem i kampen på sitt felt, men også kan konvertere feltspesifikk kapital til politisk kapital og påvirke samfunnets regulering av feltene, slik at overklassen får enda bedre muligheter for kapitalakkumulasjon.

I innlegg «Professor Hagens støyt i kriseluren» fremhever Korsnes og Hjellbrekke den ikke- marxistiske klasseanalysen. I deres egen analyse av kapitaldannelsen i det politiske feltet, er det imidlertid Bourdieus kapitalbegrep de knytter an til, og ikke fir eksempel Robert Putnams («Social Capital in the Field of Power: The Case of Norway», 2011). Hvilke skjulte grupperinger av kapitaleiere er det så som bestemmer skattepolitikken, bistandspolitikken, skolereformene og reglene som regulerer konkurransekampen mellom professorene? Det får vi dessverre ikke vite. Analysen stopper med utregninger av kapitalens sammensetning og volum.

Bourdieu går lenger og vil vise korrespondanse mellom kapital og politiske reform i dereguleringen av den sosiale boligpolitikken på 70-tallet (The Social Structures of the Economy, 2003). Dermed blir begrensningene tydelige. Reformen forklares med mengden og typen kapital til dem som laget den, først og fremst en gruppe elitebyråkrater. Den offentlige debatten om de negative konsekvensene av den sosiale boligpolitikken, som i større grad enn den norske var korrumpert og med lite støtte i befolkning, er ikke med i analysen. Bourdieu har heller ingen alternativer til det han kritiserer, men forsvarer det bestående mot angrep fra høyresiden, borgerskapet og USA, som «står bak» new public management (NPM).

Er kapitalen et absolutt onde samfunnet må kvitte seg med?

Disputantene er bekymret for min faglig kompetanse. Men man trenger ikke gjøre en korrespondanseanalyse for å gripe det teoretiske rasjonalet – at alle tanker har et klassestempel. Bourdieu har rett i noe. Også i sosiologien er det kamp om posisjonene. I stedet for å drøfte saken, kan man diskreditere motstanderen. Flemmen mener professoren fra Tromsø farer med tullball. Som de andre funksjonssystemene, tilbyr imidlertid vitenskapen saklige kriterier som gjør det mulig å vurdere bidragene uavhengig av klasse, kjønn, etnisitet, rase, religion eller region, og som de nede i hierarkier kan bruke til hev(d)e seg over sin stand.

Flemmen bemerker at begge perspektivene har noe for seg. Men hva skal ligge i bunnen? Funksjon eller klasse? Kan kapitalismen, som et av samfunnets delsystemer, ha en funksjon med i å regulere andre deler av samfunnet, til man finner bedre alternativer – slik Norge har lyktes for noen av delsystemene? I Norge holder vi utdanning, forskning og helse utenfor det kapitalistiske kretsløpet, og fordeler fellesskapet ressursene i henhold til kommunistiske prinsipper, altså til enhver etter (politisk og faglige fastsatte) behov.

Eller er kapitalen et absolutt onde samfunnet må kvitte seg med? I marxismen er kapital tilegnelse av andres arbeid, altså utbytting. Utbytting er urettferdig og må opphøre. Kapital er visst også en substans individer kan ha mer eller mindre av, som forskere kan regne på og slik konstruere sosiale grupper. Resultatet er en type sosiologi som ser det som viktig og tilstrekkelig å kritisere kapitalen. Den produserer uhorvelige mengder kritikk av for eksempel new public management, men veldig lite om alternativer til NPM.

Resultatet er en type sosiologi som ser det som viktig og tilstrekkelig å kritisere kapitalen.

Hvorfor blir det slik? På grunn av utopien. Mine disputanter liker ikke at jeg sier det, men alle skriver fra «et sted». Å benekte det, er epistemologisk naivt. Hedda Haakestad viste til Ove Skarpenes, som skrev i sitt innlegg at i et rettferdig samfunn «er (det) ingen, eller veldig liten sammenheng mellom foreldres bakgrunn og ens egen sosiale posisjon». Hvor kommer den normative forventningen om ingen forskjell fra? Neppe fra dataene. Forestillingen om det klasseløse samfunnet ligger i kapitalbegrepet. Kritikken innbefatter allerede løsningen på ethvert problem. Man må bare bli kvitt kapitalismen, så fikser de undertrykte saken selv.

Tilfører det egentlig analysen mer faglig verdi å si at den som har mange publiseringer eller politiske kontakter også har mye kapital? Den som publiserer mer, tar ikke nødvendigvis noe fra den som publiserer mindre. Hun står kanskje bedre rustet i kampen om knappe forskningsmidler. Det kan hjelpe å ha gode kontakter, men først og fremst må man vise at søknaden gir god forskning og bidrar til å løse problemer for samfunnet. Hvis personlige forbindelser avgjør, er relasjonen mellom vitenskap og samfunnet som helhet brutt.

Debatten begynte med min bekymring over at en del sosiologer ukritisk sluttet seg til påstanden at «klassesamfunnet er på full fart tilbake». Det har man lite empirisk belegg for. Viktigst er at TOK misforstår det norske samfunnet. Den tilbyr bare to mulige forklaringer på alt: Årsaken er enten folkets kamp eller kapitalens interesser. TOK griper ikke hvordan den norske modellen motiverer ulike grupper til å overvinne sin egoisme og jobbe solidarisk for det felles beste. Det finnes en tredje mulighet. La oss kalle det refleksive mekanismer. Av og til blir mange nok enig om at noe faktisk fungerer bedre.


Roar Hagen

Professor ved Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»