Kronikk

Fra internasjonalisering til mangfold

Internasjonalisering kan bli medisin for å heve kvaliteten i norsk forskning og formidling, men for å lykkes, må vi omfavne mangfold.

I «Internasjonalisering nå!» (Morgenbladet, 14. desember 2018) feller Carl Henrik Knudsen og Tore Wig en forfriskende dom over internasjonalisering i norsk akademia. Hovedproblemet er ikke at det er for mye internasjonalisering som «tømmer» norsk forskning for samfunnsnytten, påpeker de. Tvert imot. Manglende internasjonalisering er hovedtrusselen.

Ifølge forfatterne heves forskningskvaliteten av publisering i gode internasjonale tidsskrifter og økt internasjonal rekruttering, uavhengig av forskningsfelt. Homogene miljøer (som følge av internrekruttering) gjør forskningsmiljøene svakere, reduserer kvaliteten på forskningen på lang sikt og svekker formidling og undervisning på norsk.

Vi internasjonale forskere ønsker dette forsvaret av internasjonalisering hjertelig velkommen. Utenlandske forskere bidrar til norsk forskning med nye temaer og språkkunnskap, samt med teoretisk og metodisk kompetanse. Statistikk viser også at hovedutfordringen med formidling i den norske offentligheten, ikke er det moderate inntoget av utlendinger, men manglende deltagelse fra flertallet av forskere.

Samtidig er Knutsen og Wigs definisjon av kvalitet for snever. Selv om publisering i topptidsskrifter er internasjonalt anerkjent som et tegn på forskningskvalitet, må noen forskningsfronter foregå på norsk – for eksempel i juss og sosialt arbeid.

Dessuten er det i globale indekser også andre indikatorer på et fremragende forskningsmiljø: siteringer, innovasjon, undervisningskvalitet og forholdstall mellom lærere og studenter, i tillegg til omdømme blant arbeidsgivere og antallet internasjonale studenter.

Det er derfor et land som Sveits gjør det så bra i alle disse indeksene. Sveits har satset dobbelt så mye på ny investering i forskning, og leder verden med antallet patenter per innbygger. Interessant nok hadde Sveits 57 prosent utenlandske forskere i 2014. Det samme året hadde Norge bare 25 prosent utenlandske forskere, som er mindre enn mange av landene vi sammenligner oss med.

Vår hovedrespons til Knutsen og Wig gjelder bruken av en bestemt versjon av internasjonalisering som den eneste rammen for en diskusjon om heving av kvaliteten på (og legitimitet av) forskning, undervisning og formidling. Tiden er inne for å også omfavne mangfold som en sentral idé i universitetspolitikken.

Dermed vil vi løfte frem to viktige argumenter. For det første må vi satse på å øke mangfoldet i sine forskjellige varianter, særlig kognitivt og synlig mangfold. For det andre må vi tenke på konsekvensene av mangfold.

Etterkommere av innvandrere er underrepresentert i akademiske stillinger, selv om de er overrepresentert i studentmassen.

Forskning viser at mangfold er viktig for aktiviteter ved universiteter, så vel som på andre samfunnsarenaer. Kognitivt mangfold – forskjellige måter å forstå et problem eller en forskningsutfordring – øker kvaliteten av både forskningsaktivitet og læringssituasjoner, selv om det også kan øke arbeidskonflikter.

Det finnes forskjellige måter å oppnå kognitivt mangfold på, også utover en økning i antall internasjonale forskere. Mangfoldsgevinst oppnås også gjennom norske forskere som reiser ut og kommer tilbake som internasjonale forskere – ofte med et konkurransefortrinn i store forskningssøknader, et større nettverk og nye kompetanser og patenter. Men til tross for mange insentiver til å flytte ut, er mobiliteten blant norske forskere fortsatt lav.

Norske universiteter mangler i dag også et synlig mangfold, særlig fordi etterkommere av innvandrere er kraftig underrepresentert i akademiske stillinger, selv om de er overrepresentert i studentmassen. Resultatet er, som Marta Bivand Erdal og Arnfinn H. Midtbøen konkluderer, at «norsk forskning går glipp av mange forskertalenter», og i det lange løp «vil dette gå ut over legitimiteten til universiteter og høgskoler».

Hva hindrer disse nordmennene i å oppnå de høyeste akademiske stillingene i Norge? En del av ansvaret ligger hos universitetene – særlig manglende mentorordninger, inkludering i nettverk og indirekte diskriminering – den andre hos samfunnet og politikere.

Mangfold innebærer også en rekke utfordringer. Den viktigste er kanskje integrering i norsk akademia og det norske samfunnet. Et gjennomgående tema i debatten om internasjonale forskere handler om språk- og kulturkompetanse. Kvalifikasjonene må alltid være utslagsgivende i en ansettelse: forskning, undervisnings- og formidlingsevne, i tillegg til språk- og kulturkompetanse.

Men vi kan ikke forvente at alle eller de fleste internasjonale søkere behersker norsk ved ansettelse. Det er da et behov for et intergreringsløft, i form av en infrastruktur som gjør det mulig for utenlandske forskere å lære seg språk og tilegne seg kulturkunnskap så raskt som mulig – særlig i matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologi, der vi finner flest utenlandske forskere.

Integrering handler derimot ikke bare om språklig mangfold. Jan Grue har skrevet sterkt om hvordan funksjonshemmede blir glemt når «et universitet og et studium utformes». Norsk akademia har en for stor overvekt av hvite heterofile menn med middelklassebakgrunn og funksjonsfriske kropper.

Norge er langt ifra verdensmestre når det gjelder å ansette utenlandske forskere, og det er gode grunner til å i større grad åpne opp for utenlandske forskere. Vi støtter Knutsen og Wigs fokus på internasjonal publisering, men vil også fremheve betydningen av en bredere forståelse av hva kvalitet innebærer, samt betydningen av en faglig dialog på norsk.

I tillegg burde internasjonaliseringsdebatten åpne opp for muligheten til å diskutere også andre mål – særlig mangfold. Både kvaliteten på og legitimiteten til universitetenes aktiviteter er avhengige av nettopp mangfold, og det trengs en klar strategi.

 Innlegget er basert på en lengre tekst i Nytt Norsk Tidsskrift (½019). Forfatterne stiftet Forum for internasjonal forskere (Firo) i 2018.


Malcolm Langford

Mariel Christina Aguilar-Støen

Andreas Carlson

Lena Gross

Giuliano D'Amico

Mer fra Kronikk