Annonse
00:00 - 22. mars 2019

Forfatterforbundets frekkhet

Det er nemlig rimelig å anta at bibliotekvederlaget er ment å fremme god litteratur. Hva er ellers vitsen?

Freidig: Forfatterforbundets leder, Jan Ove Ekeberg (bildet), hevder med frekkhetens grenseløse nådegave at Forfatterforeningen bedriver «systematisk ekskludering av forfattere som ønsker å organisere seg», skriver Kristine Næss.
Annonse

Det er fint at Bernhard Ellefsens kommentar (1. mars) inviterer til «substansiell motstand» mot Forfatterforbundets forenklende retorikk rundt Den norske Forfatterforening (DnF) og stipendpolitikken. Hittil har det nemlig ikke vært lett å få frem faktabaserte motforestillinger. Toneangivende medier som for eksempel Klassekampen og NRK, har bidratt til en misforstått forestilling om at Forfatterforbundets medlemmer er den folkelige og svake part, utsatt for den mektige Forfatterforeningens elitisme.

Forfatterforbundet vil heretter kunne dele ut stipender fra bibliotekvederlagsordningen på lik linje med andre skjønnlitterære organisasjoner. Vederlaget er ment å fremme norsk språk og litteratur, samt være en del av livsgrunnlaget for kunstnere (jf. Lov om bibliotekvederlag). Potten fordeles på de ulike organisasjonene som har hver sin stipendkomité. Alle forfattere, uansett medlemskap, kan søke. 

Komiteene innstiller også til stipend fra Statens kunstnerstipend, som stiller krav om kunstnerisk kvalitet. Kvalitetslitteratur selger ikke alltid godt, og er den egentlige svake part i debatten. Å legge til rette for at den kan skrives, styrer DnFs arbeid. Kvalitet er et viktig kort i fagpolitiske forhandlinger, og forståelsen av dette er en del av foreningens identitet. Derfor har DnF opptakskriterier basert på kvalitet. 

Forfatterforbundet ignorerer imidlertid at DnF er en kunstnerorganisasjon, og mener seg berettiget til å forlange at den skal være en ren fagforening uten slike opptakskriterier. Dette viser manglende forståelse for DnFs arbeid og egenart. Foreningen vil derfor neppe være tjent med å åpne dørene for Forfatterforbundets 364 medlemmer.

Sjangerlitteratur (for eksempel krim og serier) er rettet mot underholdningsmarkedet og genererer lett salg og oppmerksomhet. Min erfaring etter fire år i DnFs stipendkomité, er at det skrives god sjangerlitteratur, men likevel at det gis ut altfor mye på grunnlag av salgspotensial og ikke kvalitet. Forfatterforbundets medlemmer er overveiende forfattere av sjangerlitteratur og selvpublisert litteratur. De kan ikke innstille til Statens kunstnerstipend. Det skulle bare mangle, ettersom de markedsfører seg selv som en fagforening som betoner det litterære håndverket. Men man kan ikke snakke om litterært håndverk som et enkeltstående kriterium. Dersom du sier at en bok er godt litterært håndverk, men ikke god litteratur, har du ikke sagt annet enn at dette ikke er god litteratur.

Forfatterforeningen er hverken et laug eller en avdeling i LO.

DnF velger selv sin stipendkomité (Det litterære råd), som også behandler søknader om medlemskap. Forfatterforbundet tror at rådet derfor har sin egen definisjon av litterær kvalitet, og at den styrer stipendtildelingen slik at forfattere av sjangerlitteratur ikke får. Men alle stipendkomiteer deler ut stipend på grunnlag av allment anerkjente kvalitetskriterier, ikke sjanger eller medlemstilhørighet. Ingen vil få stipend fra Statens kunstnerstipend dersom de ikke kan vise til et kunstnerskap. 

Stipendkomiteene benytter dessuten de samme kvalitetskriteriene når de tildeler stipend fra vederlagsordningen som når de innstiller til kunstnerstipend. Det er nemlig rimelig å anta at bibliotekvederlaget er ment å fremme god litteratur. Hva er ellers vitsen? Det er imidlertid også rimelig at Forfatterforbundet får sin andel av vederlaget. De har 245 medlemmer med bøker i bibliotek. Spørsmålet er hvordan de kan tildele stipend uten å bruke kvalitetskriterier? Hvordan vil de behandle høyt kvalifiserte søknader fra for eksempel DnF-medlemmer?

Forfatterforbundets leder Jan Ove Ekeberg skriver med frekkhetens grenseløse nådegave at DnF bedriver «systematisk ekskludering av forfattere som ønsker å organisere seg» (Klassekampen, 2. mars). Formuleringen indikerer at det å bli medlem i DnF skulle være en slags rettighet. Men DnF er hverken et laug eller en avdeling i LO. Vi har fri organisasjonsrett. Skulle DnF ha krevet offentlig at deres søsterorganisasjoner endret sine opptakskriterier og retningslinjer? 

Ekeberg skriver videre at det ikke kan underbygges empirisk at opptakskriteriene bedrer kvaliteten på norske bøker. Det er billig retorikk. Ingen får stipend til å utvikle sitt kunstnerskap fordi de er medlem av DnF. Og det kan selvsagt ikke bevises empirisk at opptakskriterier gir økt kvalitet. Derimot sikrer de DnFs kunstfaglighet og påvirker dermed indirekte. 

Det ville være synd om Jan Ove Ekebergs retoriske krumspring fikk skade en forening som bidrar avgjørende til at det skrives litteratur av høy kvalitet i Norge.
 

Kristine Næss

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»