Kommentar

Å forby terapi til homofile som sier nei til homofilt samliv er urimelig, skriver Espen Ottosen.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

---

Etter at KrF gikk inn i regjering, og alt Kjell Ingolf Ropstad måtte mene ble mye mer interessant for mediene, har noe debatt handlet om det tverrkirkelige nettverket Til Helhet. Selv har jeg sittet i nettverkets representantskap i mer enn ti år og er slik sett ingen nøytral observatør. Derimot mener jeg å ha grunnlag for å avvise mye av kritikken som har rammet Til Helhet.

Jeg er selvsagt klar over at mange har som utgangspunkt for debatten at homofilt samliv er nøyaktig like bra og naturlig som heterofilt samliv. Da fremstår det selvsagt meningsløst å gi støtte og hjelp til mennesker som ikke vil leve i et homofilt forhold. Tvert imot blir eneste løsning å si at det er unødvendig – ja, kanskje til og med skadelig – å bevisst leve som singel eller lengte etter muligheten for et heterofilt ekteskap.

Men mange av oss har altså et annet utgangspunkt. Vi mener at Guds plan for seksualiteten var ekteskapet mellom mann og kvinne, og at et likekjønnet samliv dermed strider imot Guds vilje for vår seksualitet. Det grunnleggende spørsmålet er om en slik overbevisning tolereres?

Min medspaltist Nora Mehsen kom nylig med svært skarp kritikk av Til Helhet og tok til orde for forbud av det hun kalte for «helbredelsesterapi». Slik aktivitet kan nemlig ta liv: «Det kan føre mennesker som allerede er fortvilte, ut i en enda dypere fortvilelse.»

Også andre har vært kritiske. I Aftenposten skrev Christian Lomsdalen at det var bekymringsfullt at Laget (NKSS) var medlem i Til Helhet. Vi kan ikke «ha ungdomsorganisasjoner ute i skolene som ønsker skadelig omvendelsesterapi for de skeive elevene» (31/1 2019). Og i Dagbladet påsto Erik Aasheim at Til Helhet egentlig drev med «helbredelse» og at de som har «forsøkt alt for å bli en annen» kunne ende opp med å ta livet sitt (26/1 2019).

Kanskje er det overraskende, men jeg har stor forståelse for mye av det Mehsen, Lomsdalen og Aasheim sier. Jeg finner det dypt problematisk å mene at homofile er mer syndige enn andre mennesker eller at de bør prøve å bli et annet menneske. Derimot mener jeg at Til Helhet ikke fremmer en slik tankegang.

Mitt inntrykk er at mange grovt misforstår hva (konservative) kristne faktisk mener om homofili. Jeg tror det skyldes at moderne sekulære nordmenn ikke begriper seg på et kristent menneskesyn. For eksempel skiller ikke kristne mellom de som har en bra seksuell legning (altså heterofile) og de som har en dårlig seksuell legning (altså homofile). Vi mener absolutt alle har en syndig seksuell legning. Det er fordi også heterofile har syndige lengsler og lyster at utroskap og seksuell trakassering skjer.

Jeg tror det skyldes at moderne sekulære nordmenn ikke begriper seg på et kristent menneskesyn.

Mehsen argumenterer for at vi ikke skal «legge til rette for et samfunn der det å elske, nyte og føle tilhørighet til andre med fullt samtykke blir betraktet som en vederstyggelighet.» Betyr det at kristne som tar sterk avstand fra den seksuelle umoralen i Ex on the Beach eller Paradise Hotell bør bekjempes?

Kort sagt mener kristne at alle mennesker har sine svakheter. Derfor møtes vi av fristelser og utfordringer også på det seksuelle området. Og da kan det jo være lurt å ha noen å snakke om dette. Jeg mener ikke at den som er notorisk utro, eller hevder å være pornoavhengig, er «syk» og trenger «helbredelse». Men jeg mener at vi står overfor syndig livsførsel. Og hvis vedkommende vil leve annerledes, er det ikke da greit at å snakke med noen som vil gi hjelp og støtte?

Jeg mener det er kritikkverdig hvis kristne sjelesørgere eller terapeuter lover homofile at deres seksuelle orientering enkelt kan endres. Vår seksuelle orientering stikker dypt. Jeg har selv snakket med mange kristne homofile som ikke har opplevd særlige endringer – selv om de har ønsket det.

Samtidig kan flere fortelle om en endret seksualitet. De færreste av disse påstår at de gikk fra å være homo til hetero, men noen mener bestemt at bearbeiding av traumer og sår i livet også har fått betydning for seksualiteten deres. Skal vi virkelig være så intolerante at vi kriminaliserer deres samtalepartnere?

Så hevdes det jevnlig at terapi umulig kan endre en seksuell orientering. Jeg er med på at en terapeut som lover endring bedriver falsk (og uheldig) markedsføring. Men det betyr jo ikke at endringer på det seksuelle området aldri kan skje. Dessuten er det mye diskusjon om hva effekten er av ulike former for samtaleterapi. Hvis kristne terapeuter eller sjelesørgere møtes av forbud fordi deres ståsted ikke tåles av norsk offentlighet står vi overfor forskjellsbehandling.

I et liberalt demokrati er det avgjørende å respektere at mennesker tar ulike valg. Det gjelder også når temaet er samliv og seksualitet. Selvsagt skal ingen bli utsatt for terapi eller sjelesorg som de ikke selv ønsker og oppsøker bevisst. Derimot bør vi tåle at en del kristne faktisk vil si mer om hva som er god sex enn at den er frivillig og samtykkende.

Mer fra Kommentar