00:00 - 01. mars 2019

Er pressen en brikke eller en aktør i maktkampen i Arbeiderpartiet, spør Kjersti Thorbjørnsrud.

Giske-saken gir grobunn for medieskepsis, skriver Kjersti Thorbjørnsrud.

Et drøyt år etter at skandalene herjet i norsk politikk, har metoo på nytt satt dagsorden i Arbeiderpartiet. Igjen handler det om tidligere nestleder Trond Giske som måtte gi fra seg sin posisjon i partiet etter varsler om seksuell trakassering. Uenigheten er sterk i Arbeiderpartiet om det er riktig å slippe ham til i sentrale verv igjen. Men da VG meldte om en et nytt varsel mot Trond Giske torsdag 21. februar i år, påkalte også avisens egen dekning kritisk oppmerksomhet.

Oppslaget i VG gir grunn til å spørre om hvordan Vær varsom-plakatens prinsipper om kildekritikk, saklighet og omtanke anvendes i saker som får merkelappen «metoo». Mer generelt illustrerer den behovet for en debatt i pressen om den politiske journalistikkens rolle. Tette kilderelasjoner, ugjennomsiktige arbeidsmetoder og et allestedsnærværende kommentariat vitner om det.

Torsdag 21. februar slår altså VG opp at det er kommet en ny bekymringsmelding mot Trond Giske. Det er verdt å rekapitulere raskt, for dem som ikke har fulgt saken i detalj. Ikke minst fordi oppslaget er blitt oppdatert slik at den opprinnelige versjonen ikke lenger er åpent tilgjengelig på nett.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»