«De som vil ha dødshjelp, vil dø for å frigjøre seg fra avhengighet», skriver Andreas og Randi Masvie i Morgenbladet 14. mars om dødshjelpens menneskesyn.
Et svært interessant essay, men når det gjelder debatten om legalisering av aktiv dødshjelp, tør jeg påstå at dette essayet ikke fanger opp det sentrale i problemstillingen. For hva handler denne debatten egentlig om? Må man ha mastergrad i historie og filosofi for å forstå essensen?
Jeg mener vi må tørre å stå i diskusjoner om døden uten å pakke oss inn i litterære referanser og livssynsfilosofi.
Det er nå engang sånn at døden innhenter oss alle. For mange føles dette skremmende og overveldende, og døden er ikke et hverdagslig tema for de fleste. Snarere tvert imot, er døden et tema vi unngår så langt det lar seg gjøre.
Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å bli kjent med døden. Invitere den inn i hverdagen, snakke om og med den. For selv om det angår alle mennesker, er det også noe av det aller innerste og mest private.
Når vi står på terskelen på vei ut av livet, vil det være mye som ikke lenger betyr noe. Vi blir stående igjen med noen få ting som betyr alt. Blant disse få tingene, tror jeg vi finner et ønske om å bevare vår verdighet og en viss kontroll over eget liv og egen skjebne.
Dette ønsket er ikke noe som kun eksisterer i vårt moderne, vestlige samfunn. Både aktiv og passiv dødshjelp er temaer som vi kan spore langt tilbake. Den litteraturinteresserte kan for eksempler se til antikkens greske tragedier.
Når man ligger i sykehussengen og venter på å dø, spiller menneskesynet til Nietzsche og Dostojevskij liten rolle.
Som medisinstudent og fremtidig lege vet jeg at problemstillinger rundt aktiv dødshjelp vil dukke opp i løpet av min karriere. Stein Husebø, en lege som har innrømmet å ha gitt aktiv dødshjelp til en døende pasient på nittitallet, er i dag motstander av legalisering. Han hevder det ikke er mulig å krenke et menneskes verdighet mer enn ved å tilby å drepe dem.
Det er dette grunnsynet som også går igjen i essayet til Randi og Andreas Masvie. De to hevder også at ja-siden i legaliseringsdebatten er raske med å stemple meningsmotstanderne og deres menneskesyn som brutaliserende og nådeløst mot de aller svakeste. Og det er jo synd, for er det noe som ikke bidrar til en konstruktiv debatt, så er det bruk av pekefinger og merkelapper mot dem som mener noe annet. Jeg tror vi kan være enige om at dette er en vanskelig debatt, uten å trekke ned meningsmotstandere.
Vi må tåle å høre at noen mennesker ønsker noe annet enn oss selv. Vi må også ha respekt og vise ydmykhet for de situasjonene vi ikke kan forstå før vi er der selv, og står midt oppe i katastrofen, utmattelsen og smerten. Når man ligger i sykehussengen og venter på å dø, tror jeg menneskesynet til Friedrich Nietzsche og Fjodor Dostojevskij spiller liten rolle.
Jeg savner også at forfatterne adresserer hvor langt medisinen er kommet i livsforlengende behandling.
I mange sammenhenger måles et vellykket liv i antall år som er levd, men da glemmer vi en vesentlig del: livskvalitet. I en artikkel i Aftenposten fra januar 2019 kommer det frem at studier fra USA viser at leger som blir rammet av uhelbredelig sykdom, ofte velger mindre behandling enn befolkningen ellers. «De vil tilbringe resten av levetiden med familien og dø i rolige omgivelser hjemme, heller enn å gjennomgå krevende behandling som kan forlenge livet med noen uker eller måneder.»
Ofte måles et vellykket liv i antall år som er levd, men da glemmer vi en vesentlig del: livskvalitet.
Dette sier noe viktig. Hvis de som jobber tettest på døden, og med dem som går den i møte, i større grad velger bort dette tilbudet, gis det kanskje ikke bred nok informasjon om hva det faktisk innebærer å forlenge livet for enhver pris. Med dagens kunnskap og medisinske fremskritt, kan vi i større og større grad fjerne oss fra «naturlige dødsprosesser», dette skaper nødvendigvis også utfordringer og nye problemstillinger. Jeg tror dette er en viktig bidragsyter til hvorfor debatten om aktiv dødshjelp er stadig aktuell, og da mener jeg det er viktig å ta med i vurderingen og drøftingen.
Til syvende og sist handler dette om enkeltmennesker og hva de anser som god livskvalitet. Da bør en kanskje lytte til dem som faktisk kjenner det på kroppen. Jeg foreslår at forfatterne tar seg et besøk på palliative avdelinger rundt omkring i Norge, og snakker med dem dette faktisk er aktuelt for. Kanskje er det vanskeligere for dem å avfeie deres historier da, enn når de leses som «anekdoter fra Aftenposten og Dagbladet», slik forfatterne skriver i sitt essay. Kanskje kan det vise seg at det finnes en måte å utvikle gode dødshjelpslover som tar hensyn til menneskesynet, samfunnet og samtiden vi lever i.
Jeg har større tro på det, enn å ta utgangspunkt i Masvies personlige oppfatninger av hva «dødshjelpens underforståtte menneskesyn» innebærer.
Uansett håper jeg på et samfunn og en debatt som våger å snakke om døden. Snakk om døden slik den er, og slik det oppleves for dem som går den i møte, enten det er i et essay, eller hjemme rundt middagsbordet.
Vilde Strøm
Medisinstudent