Annonse
16:42 - 13. mars 2019

Dette er hva Snøhetta skulle ha sagt til NSB, skriver Ragnhild Brochmann.

Dette er hva Snøhetta skulle ha sagt til NSB, skriver Ragnhild Brochmann.

Vy til bry: Bare ordet NSB er uendelig mye verdt, skriver Ragnhild Brochmann.
Annonse

Hør Ragnhild Brochmann på Morgenbladets podkast

Akk o vy! Allerede da det ble klart at navnet måtte kjøpes fra et hytteprosjekt i Hemsedal burde varsellampene ha blinket og sirene ult. Men en enevoldshersker hører trompetfanfarer der andre hører faresignaler så lenge pengene ligger på bordet. Enevoldsherskeren er naturligvis ikke NSB, men Snøhetta, hjernen bak navnet. Og lakeien som står der og bukker? Ja, det er de forhenværende norske statsbaner.

Siden det allerede har vært sagt mye klokt og vittig om Vy og de økonomiske prioriteringene, vender vi denne gangen blikket mot den visuelle utformingen. For tenk på dette: Vitterlig er det NSB som sitter med svarteper, men det finnes en våpendrager som kunne ha stukket kyndige kjepper i hjulene, istedenfor å tegne streker i luften.

For hva skulle Snøhetta ha sagt da NSB kom og fortalte at de hadde forlovet seg med Nettbuss, og lurte på hvilket etternavn de skulle velge? Jo, de skulle ha plassert det ærverdige, reelt fornyelsestrengende selskapet i en myk sofa og sagt at: NSB… bare ordet er uendelig mye verdt! I en samtid som sliter med å mane frem en trygg, grønn fremtid trengs det symboler som viser kontinuitet! Som minner oss om at vi har levd i lysere transporttider tidligere! Og folk? De vil ikke bry seg om at det denne gangen også dreier seg om busser, siden overgangsprosessen har startet så fint med buss for tog.

Og etter at taleren fra Snøhetta hadde avsluttet det argumentet, ville hun kanskje ha fortsatt med å spørre retorisk: «Når du kommer til London, for eksempel, hvilke detaljer er det som gjør at du føler at du står med begge beina plantet i en kultur med beundringsverdig lange røtter? Er det antallet nye kaffebarer, eller er det kanskje synet av en rød telefonboks? Eller er det å putte et kort ned i en rund, rød og bunnsolid postboks?»

«Og når vi snakker om post», ville hun ha fortsatt: «du husker vel hva som skjedde med Posten da de fjernet alle detaljene på posthornet – slik at ingen lenger så at hornet var et horn – da Posten gikk fra å være et forventningsfullt sted til å bli en mørk avkrok på Kiwi?» Konsulenten fra Snøhetta ville så tatt en kunstpause, før hun hadde konkludert: «Nei, vi beholder navnet, sprøyter kampanjepengene inn i å formidle at bussen nå er med på laget – denne gangen på ordentlig. Og logoen, ja, den beholder vi, siden alle vet hvem dere er, og siden togene er det beste og mest bærekraftige transportmidlet. Å ikke endevende den visuelle profilen handler jo ikke minst om å signalisere at et bærekraftig selskap skal signalisere en grønn fremtid ved å la være å bruke millioner på en unødvendig oppgradering, istedenfor å spraylakkere togene grønne. Dessuten er det gull for dere å bli stående ved roret nettopp nå som omdømmet er litt frynsete. Et stort, statseid selskap kan ikke flykte fra utfordringene ved å gjemme seg bak et nytt navn, like lite som den blå staten kan hete fy flaten»

Men konsulenten fra Snøhetta sa altså ikke dette. Vi fikk Vy. Nok et vykort fra den snøblinde troen på at det er de store, verdensberømte selskapene som vet best. At det er de som kjenner «samtiden». At nyhet og endring alltid er å foretrekke når samtiden lugger og klyper. Klart Snøhetta skulle ta oppdraget. Hvem ville ikke grepet muligheten – det vil si pengene – til å føre NSB inn i fremtiden? Men Vy? Akk, så ahistorisk, ukonkret og uinspirerende.

Valget var med andre ord feil. Snøhettas arbeid lukter selvtilfreds ambisjon snarere enn innsiktsfull omsorg. Da er det med større forståelse, men desto større sorg, vi kan fastslå at logoen ser ut som et bånd som blåser bort i vinden; en logo som kunne passet en helt ok radiokanal med mye musikk og lange flytsoner.

Med brexit i bakhodet og en liflig fornemmelse av at store prosesser kan snus – la oss lage en gruppe som heter Too good to go, og lenke oss fast til skinnene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»