Annonse
09:55 - 09. mars 2019

De mange leirbåls brexit

Leirbålene til ulike politiske grupperinger flammer i natten. Det er vanskelig å se britisk partipolitikk falle tilbake til noen form for normalitet når brexit-prosessen er over.

Båtbål: Fiskere i Whitstable setter fyr på en fiskebåt i protest mot brexit-forhandlingene mellom Storbritannia og EU. Foto: Chris J. Ratcliffe / Getty Images
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.

Mye har vært skrevet om hva et knapt flertall av britiske velgere stemte for idet de krysset av ved Leave the European Union 23. juni 2016. Mange ulike beveggrunner, mål og ambisjoner ble lagt i den store kasserollen som nei-kampanjen førte. Ikke alle kunne tilfredsstilles.

Men om folkets mandat var vanskelig å tyde, har politikerne gjort vondt verre ved å utnytte tvetydigheten til interne tvekamper og skinndebatt. Regjeringen har forhandlet, partiet har konspirert, parlamentet har debattert – og få er blitt stort klokere. Vanskelighetene i forhandlingene mellom London og Brussel har ofte vært overgått av vanskelighetene internt i London.

I den løpende debatten i Storbritannia er versjonene av brexit fortsatt mange. De har varierende realisme. Det eneste som synes å være stabilt, er at det ikke finnes noen løsning som har støtte av et flertall, hverken i Parlamentet eller i opinionen.

1. mars presenterte Yougov en meningsmåling om opinionens syn stilt overfor fire ulike brexit-scenarioer. Ingen av løsningene vakte noen begeistring. Tvert om. Alle fire ble av flere velgere vurdert som enn dårlig løsning enn som en god. Den minst upopulære løsningen var å reversere brexit gjennom en ny folkeavstemning. Men det var også den mest splittende i utvalget som ble spurt.

Den mest upopulære løsningen? Regjeringens fremforhandlede avtale for brexit, som her ble støttet av spinkle 13 prosent. Det er tilfeldigvis den eneste avklarte modellen Storbritannia har for å tre ut av EU om knappe tre uker. I neste uke legges den frem for Underhuset på ny, i lett modifisert form. Forrige gang ble det nedstemt med 230 stemmers overvekt. Det var et resultat uten historisk sidestykke for en sittende regjering i Storbritannia. Men regjeringen sitter og avtalen er fortsatt på bordet.

Det er en vanlig oppfatning av land med to dominerende politiske partier har tydelig og effektiv styring som adelsmerke. Storbritannia har dannet skole med sin politiske stabilitet, sterke institusjoner og effektive flertallsregjeringer. Men det er en stund siden man snakket om det britiske demokratiet på denne måten. Politisk og geografisk splittelse har kjennetegnet de siste to tiårene. Skotter, walisere og nordirer følger sine egne politiske kastevinder. Og i London er fløykampene internt i Labour og det konservative partiet mer påfallende enn tydelighet og effektivitet.

Den mest upopulære løsningen? Regjeringens fremforhandlede avtale for brexit.

Partienes interne splid ville ha vært der også uten brexit, men den kronglete veien ut av EU har gjort den mer merkbar. Tydeligst er det hos de konservative, der de mest uforsonlige EU-skeptikerne i praksis har dannet et parti i partiet. I Labour begynte oppflisingen idet den gamle venstresiderebellen Jeremy Corbyn overtok ledelsen av partiet i 2015. Bråket om antisemittisme har forverret striden. Men brexit-spørsmålet har evnet å bli en fast markør for sosialdemokrater i partiet. Sentrumsorientering og en mykest mulig brexit går hånd i hånd.

Den nystartede parlamentsgruppen Independent Group er det åpenbare eksempelet på hvor disse interne stridighetene fører hen for både Labour og de konservative. Et knapt dusin parlamentarikere vil ikke være gisler for ytterliggående krefter i eget parti, og har funnet sin egen vei. Av felles verdier har de toleranse og fornuftsdrevet politikk å vise til, samt et ønske om å mykne eller reversere brexit.

Partilederne Corbyn og May gjør sitt beste for å unngå flere avhoppere. Men brexit har gitt nye muligheter for fraksjonsvirksomhet. Leirbålene til ulike politiske grupperinger flammer i natten. Og sårene etter disse årenes debatt er så mange og dype at det er vanskelig å se britisk partipolitikk falle tilbake til noen form for normalitet når prosessen er over.

I slike tider behøves klart politisk lederskap. Men her trengs også samarbeidskultur, og det er ikke hva som først og fremst kjennetegner britisk parlamentspraksis. Regjering og opposisjon debatterer med to sverdlengders avstand i et underhus som er designet for klar og konsis konfrontasjon. Politikk er stammestrid, og flertallet vinner.

Men hva når det ikke foreligger noe flertall – og ikke noe klart politisk program som kan iverksettes av en sterk regjering? Der står Storbritannia nå. 

De små skandinaviske demokratiene ville møtt denne utfordringen annerledes, gjennom koalisjon og kompromisser. Norsk politikk er konsensussøkende, politikken tuftet på at alle kommer til orde, innflytelse veies og så står vi sammen om resultatet. Ryggmargsrefleksen sier samarbeid som eneste farbare vei. Partiene må snakke sammen, internt og seg imellom; det er lenge siden 1961, da Einar Gerhardsens Ap mistet flertallsmakten i Stortinget.

Forlik er vårt adelsmerke. Men Storbritannia er et annet sted.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»