Annonse
09:32 - 06. februar 2019

Tilfellet Knut Rød

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det å bidra til jødeaksjonen på den måten Knut Rød gjorde feil. Hvordan kunne han likevel bli frikjent?

LANDSSVIKOPPGJØRET: Fangen på dette bildet, tatt under starten av landssvikoppgjøret, er Knut Rød, tidligere politiinspektør i Statspolitiet. Foto: Torgeir Ekerholt Sæveraas / Riksarkivet
Annonse

Grytidlig om morgenen torsdag 26. november 1942 iverksatte Knut Rød aksjonen som førte til at 529 norske jøder samme dag ble deportert med D/S Donau. Kort tid etterpå ble de aller fleste drept i Auschwitz-Birkenau. Likevel ble Rød i to rettsrunder blankt frifunnet for sin tjeneste i Statspolitiet under andre verdenskrig. Debatten rundt frifinnelsen av ham er − med rette − et av de mest sentrale stridspunktene innenfor debatten om rettsoppgjøret etter krigen.

For hvordan i all verden kunne retten ende opp med en slik konklusjon? Og var Knut Rød slik retten hevdet en mann som på eget initiativ hadde infiltrert fienden og gått i hans tjeneste «for å motarbeide ham», i den grad at Bernhard Wolff Isachsen, som hadde jødisk far og som Rød forsøkte å hjelpe, skrev at «Jeg har aldrig påtruffet en mere retskaffen politimann end ham, og jeg vil håpe og ønske, at han vil undgå påtale»? Eller var han som Espen Søbye skriver i Morgenbladet 21. desember «en av de største krigsforbryterne fra okkupasjonstiden»?

Uansett hva man måtte svare på disse spørsmålene, ligger én ting fast: det er ikke mulig å forsvare Knut Røds handlinger denne morgenen. Derimot vil jeg forsøke å påpeke en del svakheter i nyere fremstillinger av Røds rolle under jødeaksjonene, samt klargjøre premissene dommen mot ham bygger på.

Først litt om min egen bakgrunn for å studere denne saken: Sommeren 2012 fikk jeg vite at min grandonkel John Ekerholt hadde vært leder for Statspolitiets avdeling i Stavanger og hatt ansvaret for å gjennomføre jødeaksjonen der i byen. Dette ledet etter hvert frem til et bokprosjekt, omtalt i Morgenbladet 7. desember. Siden min grandonkel hadde samme stilling i Stavanger som det Rød hadde i Oslo, fant jeg det interessant å sammenlikne de to sakene, ikke minst fordi min grandonkel i motsetning til Rød ikke ble anklaget for sin rolle under jødeaksjonen da saken mot ham kom opp for retten.

Det er dessverre liten tvil om at min grandonkel utførte oppdraget han fikk i oktober−november 1942 med genuin politisk og ideologisk overbevisning, selv om det muligens er en viss tvil knyttet til hans motiv og forståelseshorisont når det gjelder aksjonen han iverksatte mot jødene i byen. For min grandonkel var det uansett et klart overlapp mellom den holdningen han inntok til tjenesten og den handlingen han utførte. Og slik jeg ser det er det nettopp her nøkkelen til å finne en forklaring til hvorfor Rød ble frikjent ligger: Retten ser ut til å ha kommet frem til at det var et skille mellom Røds holdning, og de handlingene han i kraft av sin stilling måtte utføre for å skjule både sin egentlige holdning og de motstandshandlingene han kunne utføre under dekke av sin sentrale posisjon.

Spørsmålet er om dette i seg selv var tilstrekkelig til frifinnelse. Det er et spørsmål jeg vil løfte opp, men avstå fra å gi svar på i det følgende, utover å bemerke at jeg selv stiller meg sterkt tvilende til det. Derimot vil jeg påpeke at det sett opp mot dommens premisser er muligheter for at det skapes et feilaktig bilde av Røds holdning, og til dels også hans handlinger, i så vel Søbyes artikkel som i mye av den nyere litteraturen om emnet. I tillegg er også fremstillingen av premissene dommene mot Rød bygger på ofte feil.

Søbye skriver for eksempel at «Dokumentene fra rettssakene mot Knut Rød gir ikke holdepunkter for at det utgikk et generelt varsel fra ham før jødeaksjonene 26. oktober og 26. november 1942.» Det stemmer riktignok at det ikke finnes samtidige, skriftlige kilder for at Rød varslet (det ville i så fall vært oppsiktsvekkende), men i begge rettsrunder fant retten det bevist at Rød varslet underordnede som han visste var involvert i illegalt arbeid om de forestående aksjonene, og at disse så spredte varselet videre. Dette er et sentralt premiss i begge dommene (om enn tydeligst i den siste).

Videre viser Søbye til Røds anførsel om at en jødisk kvinne hadde oppsøkt ham i forkant av arrestasjonen av de jødiske kvinnene og barna; Rød bekreftet da at aksjonen skulle finne sted, men ville i ettertid «ikke forlange at hun ble ført som vitne». Ifølge Søbye skyldtes dette at Rød tidligere hadde vært i kontakt med kvinnen, som hadde nektet å vitne til fordel for Rød.

Det er imidlertid lite grunnlag for Søbyes påstand, både fordi Rød satt fengslet fra 14. mai 1945 til den første saken mot ham endte med frifinnelse 4. februar 1946, og siden den aktuelle kvinnen, Amalie Laksov, sammen med sønnen Dan på 2 ½ år, rømte til Sverige kort tid etter å ha snakket med Rød i slutten av november 1942. Frem til da bodde de i samme bygård, Dunkersgate 4 på Majorstua i Oslo. I tillegg vitnet faktisk Amalie Laksov under den andre saken mot Rød, i april 1948. Dette i motsetning til Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby, som ikke gjorde det, noe Søbye litt misvisende hevder i sin artikkel; Hauge utstedte riktignok et ti linjers notat til støtte for Rød under rettssaken, mens Sønsteby ga ham gode skussmål i sin bok fra 1960. Derimot vitnet Sønstebys nære medarbeider Per Mørland (Nr. 28) under den andre rettssaken. Vi vet ikke hva som ble sagt under den andre saken mot Rød, men ut fra dommen i saken er det sannsynlig at Amalie Laksov var forsvarets vitne, og at hun vitnet til hans fordel.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det å bidra til jødeaksjonen på den måten Knut Rød gjorde feil. Slik jeg ser det, underslår imidlertid Søbye kompleksiteten saken mot Knut Rød tross alt innehar. For hva hvis det at Knut Rød ble i stillingen var en nødvendig forutsetning for at Amalie og Dan Laksov kunne varsles om det som foresto slik at de kunne komme seg ut av landet? Kan det at han fra sin posisjon kunne bidra til varsling i noen grad rettferdiggjøre at Rød ble i stillingen, om ikke annet så i juridisk forstand?

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det å bidra til jødeaksjonen på den måten Knut Rød gjorde feil.

I sin artikkel stiller Søbye spørsmålet «Kunne … vage opplysninger [til Hjemmefronten] veie opp for betydelig delaktighet i at [529] norske jøder ble deportert med Donau 26. november 1942?» Dette er et høyst betimelig spørsmål, ikke minst fordi det som Søbye påpeker i dommene mot Knut Rød heter at den tiltalte ikke hadde «ytet fienden noen bistand av verdi», og at bistandshandlingene «var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.»

Isolert sett har disse setningene opprivende kvaliteter, og tatt ut av sin sammenheng gir de inntrykk av at retten nærmest ofrer de norske jødene på Hjemmefrontens hellige alter. Ser man uttalelsene i sin kontekst, blir imidlertid bildet et annet. Etter mitt skjønn ser retten ut til å ha konkludert med at jødeaksjonen ville ha funnet sted med eller uten Knut Rød; ved å nekte å utføre ordrene, «ville det ingen annen innflytelse hatt enn at han ikke hadde fått anledning til å øve den modererende innflytelse på gjennomføringen som var mulig» − herunder varsling.

Det var således ikke et skille mellom motstandsarbeidet på den ene siden og Røds «modererende innflytelse» under jødeaksjonen på den andre; slik retten så det, utførte Rød også gjennom sin varsling motstandsarbeid i den grad det var mulig for en mann i hans posisjon, der han i realiteten drev et svært farlig dobbeltspill på høyt nivå innenfor de norske kollaboratørenes maktapparat. Dette kan vanskelig beskrives som «vage opplysninger», men snarere som konkret, relevant informasjon, gitt på et tidlig tidspunkt under aksjonene, noe som kan ha bidratt til å redde en rekke uskyldige mennesker.

Retten ser derfor ut til å ha funnet bevist at Rød sto overfor et svært vanskelig dilemma, der han egentlig kun hadde dårlige løsninger og måtte handle under tidspress og trussel om alvorlige følger for ham selv, og der konsekvensene av hans handlinger ville påvirke hundrevis av andre mennesker negativt nærmest uansett hva han gjorde. I denne situasjonen mente det klare flertallet av rettens dommere at Rød gjorde det han kunne for å dempe effektene av og hindre aksjonen i den grad det var mulig for ham uten selv å havne i faresonen. I ettertid og sett opp mot historiens fasit er det selvsagt åpenbart at det både kunne og burde vært gjort mer, slik for eksempel lagmann Cappelen tok opp i sin kraftfulle dissens under den første rettsrunden, der han hevdet at Rød hadde sviktet fundamentalt som politimann og at han i den aktuelle situasjonen skulle ha nektet uansett konsekvenser.

… der han hevdet at Rød hadde sviktet fundamentalt som politimann og at han i den aktuelle situasjonen skulle ha nektet uansett konsekvenser.

Personlig er jeg på ingen måte uenig i denne oppfatningen. Samtidig må det påpekes at hvis dommens premisser er korrekte, og at Knut Rød eksempelvis først ble gitt oppdraget med å holde parolen om morgenen den 26. november 1942 rett før den skulle finne sted som følge av at Statspolitisjef Marthinsen ikke rakk å gjøre det selv, så sto trolig Rød overfor en situasjon der han minst risikerte fengsel eller konsentrasjonsleir hvis han hadde nektet å etterkomme ordre. Likevel ville kanskje det beste handlingsalternativet nettopp vært å kort og godt nekte å utføre ordre og tatt følgene av det, om ikke annet så for å statuere et eksempel, særlig fordi det her dreide seg om uskyldige kvinner og barn.

Men i hvilken grad er det rimelig å kreve dette av en annen person, som befant seg i en presset posisjon få, om noen, nålevende mennesker i Norge har mulighet til fullt ut å sette seg inn i? Og hvilken reaksjon ville det ført til fra den tyske okkupasjonsmakten, samt ikke minst: ville det fått positiv betydning for ofrene? Dommerne i de to rettssakene mot Rød hadde gjennomlevd krigsårene og visste hvor vanskelig det kunne være å motsette seg en okkupasjonsmakt som hadde en så til de grader nådeløs vilje til makt som det tyskerne utviste. Som Dag Solstad har skrevet (Brød og våpen, s. 56): «Jo, [han] kjente tyskera, han visste hva slags makt de hadde og at de ikke nølte med å bruke den, ja at de nøyt å bruke den.»

Er så premissene dommene bygger på korrekte? Kildematerialet peker i litt ulike retninger. Det er helt legitimt å stille spørsmål ved om ikke retten kan ha sett bort fra kilder som gir et annet inntrykk av Røds rolle. Bjarte Bruland nevner for eksempel avhørsrapporter fra to avhoppere fra politiet som stiller Røds opptreden under parolen 26. november i et veldig uheldig lys, men unnlater samtidig å nevne uttalelsene fra politimennene som arbeidet illegalt, som under rettssaken fremstilte Røds «tone» under parolen på en annen, og mer positiv måte.

Her kommer kildekritikken inn: De førstnevnte vil ha hatt interesse av å skyve ansvaret over på Rød for å unngå mistanke i eksil, mens de sistnevnte vil ha vært tjent med å få Rød frikjent for å gagne sin egen sak. Forhåpentligvis vil vi derfor kunne belyse Rød-saken enda bedre etter hvert som landssvikarkivets over 1200 hyllemeter gjennomgås systematisk. Blant annet vil det være nyttig å avklare hva Røds rolle under aksjonen 26. oktober faktisk var; i sin artikkel hevder Søbye at et Statspolitinotat fra 28. oktober oppsummerer denne aksjonen, og viser at politimennene tilknyttet Hjemmefronten da hadde sentrale roller. Imidlertid viser ikke dette notatet til aksjonen 26. oktober, men er derimot en plan for tjenesten den 29. oktober, altså dagen etter. Da var imidlertid de 260 jødiske mennene allerede overført til Berg fangeleir, slik at det − med mindre dokumentet er feildatert − er uvisst hva det egentlig omtaler.

Derimot hevdes det i en samtidig rapport at Rød i forbindelse med aksjonen 26. oktober arbeidet langt over et døgn i strekk. Til tross for dette la likevel retten i begge rettsrunder til grunn at Rød ikke var særlig involvert i denne aksjonen, i tråd med Røds forklaring. Den samtidige rapporten ble riktignok skrevet av en mann som ikke var til stede under hele forløpet av aksjonen, men hvordan havnet retten på denne konklusjonen til tross for at de i sakspapirene fikk tilgang til rapportens fremstilling av begivenhetene? Det vet vi rett og slett ikke. Rettsforhandlinger er som kjent muntlige, og noe omfattende referat utover selve domspapirene etter Rød-sakene finnes så vidt meg bekjent ikke.

Uansett hva som ble sagt under rettsforhandlingene, må det likevel ha vært overbevisende nok til at påtalemyndigheten, som i sin anke etter den første rettssaken skrev at «[g]anske særlig står påtalemyndigheten fremmed for den oppfatning at tiltaltes patriotiske arbeide var av den art at det kunne rettferdiggjøre eller nødvendiggjøre tiltaltes ledende andel i de to jødeaksjoner», endret sin oppfatning om Rød og hans rolle. For å begrunne sin beslutning om å ikke anke den andre frifinnelsesdommen, skrev aktor nemlig at «[d]et er mulig at bevisvurderingen går litt for mye i Røds favør, men i hovedsaka er den riktig. I alle tilfelle er dommen uangripelig (min uth.) på grunnlag av den bevisvurdering som har funnet sted.»

Uansett om domspremissene var riktige eller ikke, er det liten tvil om at påtalemyndighetens beslutning var sterkt beklagelig. En så omfattende og komplisert sak som Rød-saken skulle og burde ha vært avgjort i Høyesterett. Når så ikke skjedde, er det høyst betimelig at den blir diskutert i etterkant, men det er vesentlig at denne diskusjonen også forsøker å ta opp de faktiske realitetene i saken så godt det lar seg gjøre, og ikke bare sirkler rundt det moralske aspektet.

Uansett om domspremissene var riktige eller ikke, er det liten tvil om at påtalemyndighetens beslutning var sterkt beklagelig.

For fra et moralsk og etisk perspektiv er det ikke noen tvil om at det Knut Rød gjorde under jødeaksjonene var feil, og at han spilte en negativ rolle i flere hundre av sine landsmenns skjebne. Dette i seg selv forklarer imidlertid ikke hvorfor Rød handlet som han gjorde, og sier heller ikke noe om hvilke handlingsalternativer han tross alt hadde. Skulle det vise seg at dommens premisser er korrekte, er jeg dessuten ikke helt overbevist om at det var ofrenes jødiske bakgrunn som var avgjørende for at Rød ble frikjent, slik det iblant skapes inntrykk av. Kan det snarere tenkes at retten har kommet til at resultatet av jødeaksjonene ville blitt om mulig enda verre hvis ikke Knut Rød var blitt i stillingen? Og hvis dette stemmer, bør det i så fall påvirke vår vurdering av dommen og saken mot Knut Rød i ettertid?

Torgeir E. Sæveraas er historiker og forfatter. Siste bok: I skyggen mellom trærne. Om krig og ansvar (Spartacus, 2018)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.