Annonse
12:52 - 13. februar 2019

Samfunnsdebatten er forbeholdt den sosiale eliten

Jeg skulle ønske at den frie presse, i hvert fall av og til, ville prioritere kunnskap foran posisjon. Og at ytringer ble vurdert ut fra sitt innhold, og ikke ut fra hvem det er som ytrer seg.

Deltar du på den tradisjonsrike hagefesten til forlaget Aschehoug er sjansen større for å få debattartikler på trykk i de store avisene, mener artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix  Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Annonse

OFFENTLIGHET I mange år har jeg prøvd å få spalteplass i riksdekkende aviser for en kunnskapsbasert kritikk av regjeringens klimapolitikk. Til grunn for disse innleggene ligger det store bunker med forskningsrapporter, samt mine egne kunnskaper som fysiker.

Flertallet av disse innleggene har jeg sendt til Aftenposten, fordi den fremstår som den viktigste debattarenaen på papir. Der er innleggene regelmessig blitt avvist med den begrunnelsen at avisen må prioritere strengt, og derfor blir det dessverre ikke plass til alt. Og det er jo sant. Desto viktigere blir det hvilke kriterier som brukes for å sortere køen av debattanter.

Debattredaksjon mener nok ikke at kritikk av klimapolitikken er uviktig: Den har jo spandert helsider på Carl I. Hagen, der han har resirkulert klimafornektermyter som forskningen har tilbakevist mange ganger. Derfor har jeg ofte stilt meg selv spørsmålet: Hvorfor blir det aldri plass til en kunnskapsbasert kritikk?

Som forfatter av tyve bøker mener jeg at jeg klarer å uttrykke meg forståelig og sammenhengende. Jeg baserer som sagt mine klimainnlegg på kjent og anerkjent forskning. Det kan altså ikke være manglende formuleringsevne, sviktende kunnskaper eller det at temaet er uviktig som gjør at jeg alltid kommer bak i køen, tenkte jeg.

Så jeg gjennomførte en liten studie. Jeg tok for meg to tilfeldige dager for å se hva som kjennetegner innlegg som kommer på trykk. Jeg oppdaget et mønster.

Den 29. januar brukte generalsekretæren i Norsk Redaktørforening trekvart debattside til å reflektere rundt sin egen påstand: «Det offentlige ytringsrommet har de siste tiårene gjennomgått en voldsom demokratisering.» Ellers inneholdt debattsidene ytringer fra en økonom i Civita, direktøren i Lånekassen, en rådgiver i Agenda, en pensjonert oljedirektør og en professor. Sistnevnte argumenterte for at tilhengere av upopulære standpunkter også bør ha ytringsfrihet. Man kan jo lure på om renholdsassistent Britt Andersen ville ha fått ei helside til å fremføre denne enkle tanken, men det fikk i hvert fall Janne Haaland Matlary. Hun er ikke renholdsassistent.

Man kan jo lure på om renholdsassistent Britt Andersen ville ha fått ei helside til å fremføre denne enkle tanken, men det fikk i hvert fall Janne Haaland Matlary.

Den 1. februar inneholdt debattsidene ytringer fra direktøren ved Institutt for fredsforskning, lederen av finanskomiteen, en tidligere FN-direktør, næringsministeren, direktøren i Innovasjon Norge og kommunikasjonssjefen i Tankesmien Agenda. Demokratisering?

Jeg fikk en aha-opplevelse: Aftenposten prioriterer ikke kunnskaper, formuleringsevne, mangfold eller bidrag til en opplyst debatt. Avisen prioriterer debattanter med høy sosial prestisje.

Jeg kvalitetssikret konklusjonen ved hjelp av Aftenposten søndag 3. februar. Der var professortettheten oppe i 3. I tillegg fant jeg en administrerende direktør, en landskjent filosof og daglig leder i «Abelia». Jeg fant ikke en eneste langtransportsjåfør.

Mandag 4. februar var de fyldige debattsidene preget av fire professorer, en instituttleder, en generalløytnant, en helseminister, en administrerende direktør og en komponist. Sistnevnte, Synne Skouen, var bekymret for klimaet og den kommende undergangen. Hun hadde hørt «gode, kompetente stemmer» som forklarte henne at å lage elbiler var som å pisse i buksa for å holde seg varm, for «elbiler må jo lades». De samme stemmene hadde forklart henne at solkraft er «mye mindre effektivt enn vannkraft og olje». Jeg sendte straks et innlegg der jeg presenterte noen fakta om energibruk i elbiler kontra biler med eksplosjonsmotor, og om potensialet og arealbehovet ved utbygging av solkraft. Dette innlegget fikk avisen ikke plass til, for de mottok så mange viktige innlegg og måtte prioritere.

Dette innlegget fikk avisen ikke plass til, for de mottok så mange viktige innlegg og måtte prioritere.

Jeg har brukt Aftenposten som eksempel. Men det samme mønsteret går igjen i andre riksdekkende aviser: Innlegg som kommer på trykk er skrevet av folk med posisjon, penger eller kjente navn. Den frie pressen er et debattforum for den sosiale eliten. Skal du komme til orde i det offentlige ordskiftet, må du tilhøre denne eliten.

Er dette et problem? Kan ikke nomenklaturen bare få drive på med sine eksklusive drøftelser i fred og ro over teservisene?

Det opplagte svaret er at debatt er kjernen i demokratiet. Debatter fører ofte til vedtak som har konsekvenser for mange flere enn de som har fått delta i debatten. Disse – det vil si vi andre – må bare knytte nevene i lommene og fastslå at vi fikk ikke være med og påvirke vedtakene denne gangen heller, uansett hvilke kunnskaper og argumenter vi sitter med.

Aviser utgjør det åpne lendet der mye av den offentlige samtalen hører hjemme. Men når alle som mangler sosiale stjerner og vinkler i ytringshierarkiet avvises, så flytter ytringene ut i nettjungelen.

De riksdekkende papiravisene kan sikkert leve med at de er blitt marginalisert i ordskiftet innenfor «det alternative høgre» – tok-högern, som svenskene sier: Disse folkene klarer seg fint med Resett, HRS og Document.no. Ønsker papiravisene også å marginalisere seg selv i helt normal og moderat samfunnsdebatt? Det ser slik ut.

Jeg har absolutt ingen ønsker om å bli regnet med i en sosial elite. Derimot påberoper jeg meg uten blygsel at jeg, på noen få områder, tilhører en kunnskapselite. Derfor trur jeg at jeg har noe å bidra med i samfunnsdebatten – hvis jeg kommer til orde. Så jeg skulle ønske at den frie presse, i hvert fall av og til, ville prioritere kunnskap foran posisjon. Og at ytringer ble vurdert ut fra sitt innhold, og ikke ut fra hvem det er som ytrer seg.

En kortere utgave av dette innlegget ble tilbudt Aftenposten. Debattredaktøren svarte at de kunne bruke det, men da måtte det kortes ned til 900 tegn, inklusive mellomrom. Jeg regnet ut at det ville utgjøre ca. 120 ord.

Jeg takket høflig nei.

Øyvind Kvernvold Myhre

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»