Annonse
15:04 - 18. februar 2019

Reddet fra døden av en modig dommer

Ble en svart amerikaner i Sørstatene på 1930-tallet beskyldt for seksuell omgang med eller voldtekt av en hvit kvinne, var en brutal død nesten sikker. Denne historien fikk en annen utgang, skriver Hans Petter Graver.

Lynsjestemning: De ble beskyldt for å ha voldtatt to kvinner og måtte ha beskyttelse mot lynsjemobben i Scottsboro, Alabama. Fra venstre: Clarence Norris, Olen Montgomery, Andy Wright, Willie Roberson, Ozie Powell, Eugene Williams, Charlie Weems, Roy Wright og Haywood Patterson. Foto: Bettmann / Getty Images
Annonse

Av og til kan en dommer stå under et voldsomt press for å bryte med det han vet er lov og rett, ikke minst hvis både staten, alle høyere domstoler, alle kolleger, det meste av pressen og hele det gode selskap trekker i samme retning. I Decatur i Alabama, en liten by i Sørstatene i USA, ble en dommer utsatt for dette presset i 1933. Historien om dommeren James Edwin Horton, som dømte i saken om Scottsboro-guttene på 1930-tallet, er historien om en jurist som satte sin egen karriere og til med sine egne fordommer til side for å leve opp til idealet om at samfunnet må styres av rettsprinsipper.

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon i magasinet Juridika Innsikt, utgitt av Universitetsforlaget.

Ble en svart amerikaner i Sørstatene på 1930-tallet beskyldt for seksuell omgang med eller voldtekt av en hvit kvinne, var en brutal død nesten sikker – enten ble han lynsjet av en opphisset menneskemengde, eller så ble han dømt til døden. Forsøk på å bevise uskyld var nesten alltid fåfengt. Historien om «Scottsboro-guttene» begynte som en slik historie. Men den skulle ende annerledes på grunn av én dommers valg.

Historien startet om morgenen 25. mars 1931, da en gruppe svarte landstrykere gikk om bord et godstog i Chattanooga i Tennessee. En krangel mellom hvite og svarte blindpassasjerer om bord på toget, som skulle til Memphis, førte til at de hvite landstrykerne ble jaget av toget. De tapende landstrykerne klaget til stasjonsbetjeningen, og den lokale sheriffen samlet en gruppe frivillige og startet en jakt på de svarte landstrykerne. Ni svarte gutter og unge menn ble arrestert. Men sheriffen fant også to hvite kvinner på toget. Alle ble brakt til en by i nærheten kalt Scottsboro.

De to kvinnene fryktet å bli anklaget for å ha krysset delstatsgrenser for å tilby seksuelle tjenester. For å komme en slik anklage i forkjøpet beskyldte de straks de ni mennene for massevoldtekt. Kvinnene mente de var blitt holdt nede, slått og truet med pistol. De avga forklaringer til sheriffen og ble undersøkt av to forskjellige leger, men legene fant ikke sår eller andre tegn på voldtekt, og den sæd de fant i dem, besto av for lengst døde sædceller.

En stor menneskemengde samlet seg da ryktet om anklagen sivet ut. De krevde å få de ni mennene utlevert for å lynsje dem, men de ble stanset av sheriffen, som tilkalte nasjonalgarden. Saken endte dermed i rettssalen en uke senere.

Mens forhandlingene pågikk, var det utenfor rettslokalene en rasende og støyende menneskemengde på halvannet tusen mennesker, som ble holdt i sjakk bare av nasjonalgardens væpnede tropper. Da juryen i den første saken kom tilbake med sin kjennelse om skyldig, jublet og feiret massene mens juryen i den andre saken hørte på. Alle bortsett fra én av de tiltalte som så vidt hadde fylt tretten år, ble dømt til å dø i den elektriske stol. Saken ble anket til Alabamas høyesterett, som stadfestet dommene. Da den gikk videre til USAs høyesterett, ble dommene opphevet fordi de tiltalte ikke hadde fått tilgang til kvalifiserte forsvarere.

I sin rettsbelæring til juryen pekte dommer James Edwin Horton på at forklaringene til de to kvinnene var selvmotsigende, og at de andre bevisene i saken viste at de vitnet falskt. Han roste juryen som hederlige, rettskafne og forstandige menn. Foto: New York Daily News Archive / Getty Images

Dermed var det duket for runde nummer to. Om ettermiddagen 27. mars 1933 åpnet rettsforhandlingene. I juryen satt tolv hvite, lokale menn fordi svarte i praksis var utelukket fra å sitte i jury. Dommeren var også hvit. Han het James Edwin Horton. Horton var rank og mager og nesten to meter høy. Aktor i saken, Thomas Knight, fortalte senere at folk mente dommeren minnet om Abraham Lincoln.

Saken mot den første av de ni tiltalte varte ikke lenge før Horton syntes at det var noe som ikke stemte. Tvil om anklagen oppsto allerede under forklaringen til den første fornærmede. Bare den ene av de to legene stilte som ekspertvitne. To dager ut i forhandlingene oppsøkte den andre legen Horton. Han fortalte at han hadde sagt til kvinnene da han undersøkte dem, at de løy. De hadde bare ledd ham opp i ansiktet. Men legen ville ikke si det i retten fordi han fryktet at han da aldri ville kunne komme tilbake som lege i distriktet. Horton vurderte om han skulle tvinge legen til å vitne eller avbryte rettssaken, men det falt ham ikke inn at juryen ville dømme med et så tynt bevisgrunnlag.

I sin rettsbelæring til juryen pekte dommer Horton på at forklaringene til de to kvinnene var selvmotsigende, og at de andre bevisene i saken viste at de vitnet falskt. Han roste juryen som hederlige, rettskafne og forstandige menn. Det er ikke rettens oppgave å dømme advokatene, sa han, heller ikke å la seg påvirke av om tiltalte er svart eller hvit.

Tvil om anklagen oppsto allerede under forklaringen til den første fornærmede.

Etter aktors nådeløse prosedyre ble det brent kors over hele delstaten den påfølgende natten. Forsvareren formante juryen til å avgjøre saken på grunnlag av de bevisene som var lagt frem. Juryen, som kom leende og spøkende inn fra sin samling mellom lørdag og søndag, kom like fullt til skyldig og satte straffen til døden i den elektriske stol.

Uken etter begjærte forsvarerne ny sak for den dødsdømte, og Horton avsa kjennelse på utsettelse av henrettelsen inntil det spørsmålet var avgjort. Så utsatte han resten av sakene mot de andre på ubestemt tid, til stemningen i den lokale befolkningen hadde roet seg ned.

Da retten ble satt igjen, leste dommeren opp en erklæring hvor han gjennomgikk bevisene i saken og påviste at det umulig kunne ha funnet sted noen voldtekt av de to kvinnene. Han gjennomgikk bevisene skritt for skritt og plukket dem fra hverandre. Til slutt konkluderte han med å oppheve juryens kjennelse.

Horton ble hyllet som en rettskaffen dommer av rikspressen, men ble hudflettet hjemme. Han ble utsatt for harde angrep i sørstatspressen og beskyldt for å ha «ryggrad som en agnmark» og for å søke personlig anerkjennelse på bekostning av samfunnets interesser.

Flere fra Alabamas hvite elite erkjente at bevisene var tynne, men insisterte på at om man lot disse svarte mennene gå fri fra en voldtektsanklage, ville ingen hvite kvinner i delstaten være trygge i fremtiden. Noen av dem som støttet Horton, blant andre en sosiologiprofessor, fikk ikke fornyet kontrakten sin med universitetet, og en rabbiner som støttet ham, måtte forlate jobben.

Horton ble fjernet fra videre behandling av sakene. Den nye dommeren avviste å gi Patterson en ny rettssak, og de andre åtte ble alle dømt. Igjen gikk anken til Alabamas høyesterett, som støttet den lokale domfellelsen. På nytt ble de brakt inn for USAs høyesterett. Høyesterett opphevet domfellelsene igjen, denne gangen med den begrunnelse at juryordningen i Alabama utelukket svarte fra å delta i juryer. I den tredje runden ble saken droppet mot de fire yngste, mens de fem andre fikk langvarige fengselsstraffer. Horton reddet med andre ord de ni tiltalte fra døden.

Horton tapte valget om dommerstillingen da hans periode løp ut. Han trakk seg tilbake til advokatpraksis på familieeiendommen, som han drev til han døde i 1973, 95 år gammel.

Horton tapte valget om dommerstillingen da hans periode løp ut.

Dommer Horton gjorde det som en dommer skal gjøre. Han bestrebet seg på å gi de tiltalte mulighet til å føre et effektivt forsvar mot anklagene, han formante juryen om å holde seg til bevisene, og han opphevet en kjennelse som åpenbart stred mot de fakta som var lagt frem under rettssaken. Han mente at enhver har krav på en rettferdig rettergang uavhengig av hudfarge, og han levde opp til dette i praksis. Det skulle ikke være noe bemerkelsesverdig over det.

Men dommer Horton kommer i et annet lys når man sammenligner ham med de andre aktørene i sakene. Den holdningen han representerte, var han alene om blant alle dommerne i Alabama som kom i befatning med rettssakene, både i første instans og i delstatens høyesterett. Selv to runder i USAs høyesterett fikk ikke Alabamas dommere til å forandre innstilling. Vi ser av dette at James Edwin Horton ikke var en vanlig dommer, han var tvert imot i bokstavelig forstand enestående. Horton, som ifølge biografen var vokst opp på en gård med slaver og ellers var en konform sørstatsgentleman, trosset både sine kolleger og folkemeningen. Han lot hverken sitt borgerlige og konservative syn, eller sin rasistiske grunnholdning, affisere dommergjerningen.

Det er tankevekkende og bemerkelsesverdig at ikke flere av Alabamas dommere og ansvarlige i påtalemyndigheten delte hans holdning. Det var modig å kjempe så kraftig for retten til rettssikkerhet på tvers av oppfatningen til både likesinnede og folkemeningen, særlig i en så opprørende og politisk betent sak som saken mot Scottsboro-guttene.

Saken viser at en tiltalt som har hele samfunnet mot seg, ikke alltid kan stole på at rettsapparatet følger loven eller lar rettferdigheten skje fyllest. For at vi skal kunne stole på det, trenger vi flere rettskafne og modige dommere som James Edwin Horton.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»