Annonse
00:00 - 15. februar 2019

Myten om det norske klassesamfunnet

Hvorfor forholder ikke norske sosiologer seg til de faktiske forhold? 

Arbeiderklassens tilbakekomst?: Kombinasjonen Piketty, Trump og brexit har satt ulikhet på forskningens agenda, men er vi egentlig på vei tilbake mot klassesamfunnet? Bildet er fra Bergans-fabrikken i Nord-Odal i 1977. Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum 
Annonse

Stimulert av Thomas Piketty og ulike bøker om elitemakt sitter betegnelsen klassesamfunn temmelig løst hos stadig flere. Men er det hensiktsmessig å mobilisere den marxistiske retorikken om klasser og kamp, revolusjon og den kommunistiske utopien om frihetens rike for å forstå sosiale forskjeller i Norge?

De historiske erfaringene taler imot. Alle samfunn som har fulgt det marxistiske programmet har mislyktes. Nå er Venezuela konkurs. Men la oss ta spørsmålet seriøst og vende oss til den disiplinen som har samfunnsanalysen som sin spesialoppgave, nemlig sosiologien.

På sosiologenes nettsted, Sosiologen.no, har den store debatt det siste året handlet nettopp om klassesamfunnet. 30 år tilbake ga Tom Colbjørnsen og Gudmund Hernes med flere ut boken Klassesamfunnet på hell. Forfatterne antyder at klassebegrepet kanskje ikke var det beste utgangspunktet for empiriske analyser av ulikhet i det norske samfunnet. Spørsmålet var betimelig. Men nå ser norske sosiologer tydelig tegn i tiden til at klassesamfunnet er på full fart tilbake.

Ifølge Sosiologen-debattredaktør Hedda Haakestad har kombinasjonen Piketty, Trump og brexit satt ulikhet på politikkens og forskningens agenda på måter som virket usannsynlig for bare kort tid siden. Økende økonomiske forskjeller og politisk polarisering gjør det nødvendig å vurdere Hernes og Colbjørnsens bok på nytt: «Står konklusjonen om klasser på hell seg etter 30 år med økende økonomisk ulikhet?»

Haakestad påstår at de økonomiske forskjellene i det norske samfunnet de siste 30 årene er blitt stadig større. Det er det saklige, empiriske grunnlaget for debatten hun inviterer til. Påstanden virker ikke umiddelbart rimelig. Har ikke omtrent alle i Norge vært med på en eneste lang opptur siden krigen? Dekning for påstanden finner vi ifølge Haakestad i en artikkel av samfunnsøkonom Rolf Aaberge.

Aaberges poeng er imidlertid det motsatte av hva Haakestad påstår. Det er riktig at Pikettys analyse viser 30 år med økende økonomisk ulikhet i OECD-landene. Men for at Pikettys dystre spådom om et klassedelt Downtown Abbey-samfunn skal inntreffe i Norge, må alle de viktige mekanismene som kjennetegner velferdsstaten settes ut av spill. Piketty ser bare på den markedsfordelte inntekten. Det er lite relevant for å forstå ulikhet i Norge.

Piketty ser bare på den markedsfordelte inntekten. Det er lite relevant for å forstå ulikhet i Norge.

Gjennom overføringer og produksjon av kollektive koder som gratis helsetjenester og utdanning, samt subsidier til en langt rekke sektorer og aktiviteter, dempes virkningen av markedsmekanismen. For den markedsfordelte inntekten for menn og kvinner var ginikoeffisienten 0,42 i 2013. Tar man hensyn til alle virkningen av velferdsstaten er G = 0,21.

Heller ingen av de andre deltagerne bemerket at debatten foregår på gale premisser. Dataene peker altså i en helt annen retning. Ifølge FNs Human Development Index (HDI) er Norge også i 2018 verdens beste land å bo i. Og hvordan kan det ha seg at demokratiske sosialister i USA vil ha det «klassesamfunnet» norske sosiologer avviser?

Kanskje fordi det norske samfunnet ikke først fremst er en hierarkisk orden av klasser, men delt opp i en rekke ulike systemer som økonomi, politikk, utdanning, familien, kunst, et rettssystem, idretten, massemedier og så videre. Hvert av disse systemene løser et problem og fyller en funksjon for samfunnet. Politikken sørger for kollektiv bindende beslutninger, utdanning for kvalifisert arbeidskraft, forskningen skal vise oss hva som er tilfellet. Samfunnsmedlemmene er på sin side avhengige av å delta i de fleste systemene. Man må ta en utdanning for å få seg en jobb.

Reguleringen av systemene er under demokratisk kontroll. Stadig flere har fått større muligheter til samfunnsdeltagelse. Den norske sosiologen Gunnar C. Aakvaag snakker endog om masseproduksjon av individuell frihet. Det betyr ikke at «den norske modellen» er uten problemer. Systemene er autonome og operer etter meritokratiske prinsipper. De er åpne for alle og bidragene vurderes etter deres betydning for systemet. Det skaper forskjeller. Systemene skiller mellom profesjonsroller og publikumsroller: mellom lege og pasient, lærer og elev, journalist og leser og så videre. Noen leger, forskere, elever og idrettsutøvere jobber hardere og/eller er flinkere enn andre og får bedre resultater.

Forskjeller som er bra for utviklingen av hvert enkelt system har potensielt negative effekter. Familiebakgrunn spiller en rolle for skoleprestasjoner. Samfunnet må regulere hvor mye den enkelte skal få «ta med seg» fra ett system til et annet. Skal flinke leger tjene mer, og mer enn andre profesjoner? Hvor mange av idrettens reklamekroner skal gå til vinnerne, og hvor mye til fellesskapet?

Tilhengerne av teorien om klassesamfunnet vil avskrive en slik teori om funksjonell differensiering som falsk bevissthet. Da bør de skaffe belegg for sin egen teori og vise hvordan borgerskapet og kapitalistene former det norske samfunnet. Noen slike empiriske undersøkelser foreligger meg bekjent ikke. Hvis man er kritisk til eliter, betyr det at man vil ha bort profesjonene? Eller mener man at leger, prester, professorer og journalister utgjør én elite som samarbeider mot folket? 

Kanskje mener man bare at kapitaleierne har for stor innflytelse på den økonomiske politikken, og at noen professorer bruker tittelen til å fremme påstander de ikke har faglig dekning for? Denne typen maktmisbruk trenger vi ikke en teori om klassesamfunnet for å forklare.

For tilhengerne av teorien om klassesamfunnet spiller imidlertid de faktiske forholdene liten rolle. Hvordan skal vi forstå at man fullstendig mistolker Aaberges korte og enkle empiriske analyse? Når det er så vanskelig å forholde seg til realitetene, skyldes det nok utopien. Målt mot forestillingen om et kommunistisk samfunn hvor det er nok til alt og alle, kommer det norske samfunnet til kort.

Derfor ser den kritiske sosiologien ikke at det norske samfunnet har realisert kommunismens prinsipper og fordeler for eksempel helsetjenester etter behov. Det betyr ikke at alle får det de ber om. Det kommer heller aldri til å skje. Systemenes behov er grenseløse. Medisinsk behandling og forskning kan alltid bruke mer penger. Derfor må samfunnsfellesskapet begrense seg. Solidaritet handler om konkrete prioriteringer – om å være villig til å gi avkall på egne interesser for det felles beste. Men der det norske samfunnet skaper nye muligheter for samfunnsmedlemmene gjennom selvpålagte kollektive begrensninger, ser den kritiske sosiologien bare utbytting og undertrykking.

Roar Hagen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse