Annonse
10:43 - 21. februar 2019

Kosovo: Det dyreste serbiske ordet

Serbia og Kosovo vil byttehandle territorier. Er dette den beste måten til å skape stabilitet på Balkan?

Forhandler om denne dalen: Mange tror at Kosovo skal gi fra seg en del av sin nordlige del, mens Serbia vil gi Kosovo en del av Presevodalen der albanere utgjør flertallet. Her fra den serbiske byen Presevo – midt i Presevodalen. Foto: Armend Nimani / AFP / NTB scanpix
Annonse

Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia begynte i Kosovo i 1989, men forhandlingene mellom Serbia og Kosovo pågår fortsatt med hjelp av EU.

Selv om Kosovos selvstendighet ble anerkjent av mer enn 100 stater er det fremdeles flere land, som Russland, Kina og fem EU-land, som ikke gjør det. Dette gjør at Kosovo ikke kan bli medlem i internasjonale organisasjoner som FN, Interpol, EU, Fifa og flere. Dette begrenser Kosovo som stat, og anerkjennelsen fra Serbia er derfor hovedtema for forhandlingene.

Serbia og Kosovo sine ledere, Aleksandar Vucic og Hashim Thaçi, begynte i slutten av 2018 å drøfte ideen om utveksling av territorier. Eller som de liker å si: Korrigering av grensene mellom de to landene. Selv om de to presidentene ikke har vært åpne om hvilke områder de forhandler om, tror man at Kosovo skal gi fra seg en del av sin nordlige del, mens Serbia vil gi Kosovo en del av Presevodalen der albanere utgjør flertallet. Det påfallende er at hverken serbere fra Kosovo eller albanere fra Presevodalen deltar i disse forhandlingene. Stater har selvfølgelig rett til å avtale utveksling av territorier. Det betyr ikke at det er uten konsekvenser.

Den serbiske presidenten har i sine taler forklart at én side i konflikten ikke kan få alt, underforstått at Kosovo ikke både kan få landområdene og anerkjennelse, uten at Serbia får noe tilbake. Presidenten ser på Kosovo utelukkende som et territorielt spørsmål, et spørsmål om grenser. Den reformerte nasjonalisten Vucic følger fremdeles den destruktive serbiske etno-territorielle politiske logikken som igjen viser at Serbia har et problem med å akseptere sine egne landegrenser.

Hvis de blir enige om utveksling av territorier vil det bli vanskelig å gjennomføre en avtale, ettersom det finnes sterke krefter i begge land som er imot en slik løsning. Selv om Serbia ikke kontrollerer territorier i Kosovo, og hverken har militære styrker eller politi der, er holdningen i landet annerledes. En stor del av den politiske eliten, opposisjonen og offentligheten i Serbia, samt en veldig sterk ortodoks kirke, oppfører seg som om Kosovo fortsatt er en del av Serbia. Derfor overrasker det ikke at de protesterer sterkt imot ideen om en byttehandel av territorier. Nasjonalister i Serbia skaper en atmosfære i offentligheten som går ut på å opprettholde konflikten med Kosovo i håp om en forandring av maktforholdet i det internasjonale samfunnet til fordel for stater som tradisjonelt støtter Serbia: Russland, delvis Kina og noen andre europeiske land.

I Kosovo er det en dyp uenighet i om man skal forhandle om utveksling av territorier. Mens forhandlingene pågår, styrker Kosovo sin uavhengighet med å etablere egne militære styrker, tross advarsler fra Jens Stoltenberg og Nato. Pristina gned også salt i Serbias sår da de innførte en skatt på 100 prosent for alle varer importert fra Serbia.

Å godta en utveksling av territorier etter etniske prinsipper vil bidra til balkanisering av Europa i istedenfor europeisering av Balkan.

Andre land i regionen er stort sett imot endringer av grensene av frykten for at dette vil føre til nye konflikter på Balkan. Grenseendringene i regionen kan ikke løse problemer, men tvert imot gjøre dem enda dypere. En slik avtale mellom Serbia og Kosovo kan ha negativ påvirkning på allerede inngåtte avtaler, slik som den mellom makedonere og albanere om organisering av staten i Makedonia, undergrave Bosnia og Hercegovina som stat og sette fremgangen man allerede har oppnådd i landet på spill.

Vladimir Putin, som med glede blir tatt imot i Serbia, blir sett på som lederen for den antivestlige bevegelsen. Under sitt besøk i Beograd i januar uttalte han at Russland ser en løsning på problemstillingen for Kosovo-Serbia i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 fra 1999. Resolusjonen bestemmer hvordan freden vil bli sikret etter Nato-bombingen av Jugoslavia og rollen til ulike aktører i konflikten. Der står det at Kosovo skal forbli en autonom provins i daværende Jugoslavia til det blir inngått den endelige avtalen om status. Det betyr at Russland ikke støtter noen avtale mellom de to landene, siden forutsetningen for dette i praksis betyr at Kosovo annullerer sin ensidige avgjørelse om uavhengighet, og går med på å forhandle om den med Serbia igjen.

EU som hovedforhandler er klar: Intet EU-medlemskap til land som har tenkt å dra med seg sine uløste konflikter inn i unionen. Etter mange års forhandlinger er spørsmålet nå om EU i det hele tatt har kapasiteten til å løse konflikten mellom Serbia og Kosovo. Er dette årsaken til at en del EU-medlemsland er blitt mer ettergivende til ideen om utveksling av territoriene? Det står i så fall i motsetning til grunnleggende EU-prinsipper om at forskjellige mennesker skal kunne leve sammen.

Ideen om flytting av landegrenser etter etniske linjer har tidligere ført oss inn i krigene på Vest-Balkan, med massiv tvangsflytting av mennesker, tortur, drap og til slutt folkemord i Srebrenica. For nasjonalister og politikere i regionen som er opptatt av etnisk rene territorier er alt dette en akseptabel pris å betale. Spørsmålet er om det internasjonale samfunnet har lært noe av Vest-Balkans nære historie. Man skal ikke glemme at det nettopp er det internasjonale samfunnets idé om at grenser ikke skal endres, som har sikret freden på Vest-Balkan i mange år nå.

Internasjonale aktørers ettergivenhet, som nå vises ved å akseptere hvilken som helst avtale som de to sidene blir enige om, vil oppmuntre nasjonalister og populister i både Balkan-regionen og ellers i Europa. Å godta en utveksling av territorier etter etniske prinsipper vil bidra til balkanisering av Europa i istedenfor europeisering av Balkan.

Uansett hvilken avtale Serbia og Kosovo inngår i fremtiden bør den støtte opp under fred. Ikke bare mellom de to landene, men i hele regionen. De bør investere mer i velferd og respekt for menneskerettigheter, fremfor å forhandle om territorier. Det er en illusjon å tro at hverdagen til vanlige mennesker skal bli noe bedre hvis man simpelthen utveksler disse landområdene.

En gradvis integrering av både Serbia og Kosovo, samt Albania, Makedonia og Bosnia og Hercegovina i EU og Nato, er den beste veien til stabilitet i regionen – og kan bidra til enden på de giftige grensetvistene.

Enver Djuliman

Seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»