Annonse
00:00 - 22. februar 2019

Konspiratorisk tøys om sosiologi og klasseanalyse

God dag mann, Roar Hagen.

Gamle tanker om igjen? Nei, vi skal selvsagt ikke mobilisere den marxistiske retorikken og kommunistiske utopien for å forstå sosiale forskjeller i Norge, skriver Hedda Haakestad. Illustrasjon: Peder Bernhardt.
Annonse

« … er det hensiktsmessig å mobilisere den marxistiske retorikken om klasser og kamp, revolusjon og den kommunistiske utopien om frihetens rike for å forstå sosiale forskjeller i Norge?» spør Roar Hagen i en underlig kronikk om sosiologifagets forhold til klasseanalyse i forrige nummer av Morgenbladet. Svaret er selvsagt nei. Det tror jeg er åpenbart for alle bortsett fra stråmennene i Hagens hode.

Utgangspunktet for Hagens kronikk er en debatt på sosiologen.no jeg var redaktør for og skrev introduksjonsteksten til. Ifølge Hagen viser teksten og debatten for øvrig at a) jeg ikke har forstått min egen referanse til SSBs Rolf Aaberge b) at dette må skyldes at jeg og andre sosiologer er blindet av utopien om det kommunistiske samfunn. Begge deler er selvfølgelig feil.

Før jeg tar tak i Hagens påstander, la meg først si litt om debatten sosiologen-redaksjonen tok initiativ til høsten 2017. Utgangspunktet var at det var 30 år siden den nasjonale klassikeren Klassesamfunnet på hell kom ut. Jubileet ga en fin anledning til å diskutere relevansen av klasseanalyse for sosiologiske studier av ulikhet, i en tid der økonomisk og politisk polarisering diskuteres intenst både i mediene, i forskning og i politikk.

Debatten, som varte i godt og vel ett år – besto av tre deler. Første del besto av inviterte tekster der noen i hovedsak var empiriske og skulle kaste lys over ulikhet i Norge 30 år etter diagnosen om et klassesamfunn på hell ble stilt. Eksempelvis skrev Line Eldring og Elin Ørjasæter om nye former for løsarbeid. Andre bidrag var mer diskuterende, og vi publiserte både tekster som var kritisk til sosiologisk klasseforskning, tekster som mente diagnosen fra 1987 sto seg bra, og tekster som argumenterte for at Norge grunnleggende sett er et klassesamfunn.

Disse ulike posisjonene ble så invitert til debatt på Litteraturhuset i Oslo (del to). Møtet fikk et langt etterspill der noen av fagets fremste kvinner og menn, som Gudmund Hernes, Magne Flemmen, Gunn Birkelund, Maren Toft og Adrian Farner Rogne blant annet diskuterte hva klassebegrepet bør romme: bør det avgrenses til eiendoms- og produksjonsforhold, eller også inkludere utdanning? Svaret på dette spørsmålet er én nøkkel til å forstå hvorfor noen sosiologer mener Norge er et samfunn preget av store klassemotsetninger, og andre mener dagens ulikhet handler om andre forhold.

Så til Hagen: Jeg stiller meg undrende til at det jeg nå har beskrevet er noe å hisse seg opp over. Jeg kan ikke forstå annet enn at det Hagen mener er illegitimt, er at spørsmålet om klasse ble reist i utgangspunktet. Raljeringen om at jeg ikke har forstått Aaberge, er også absurd. I teksten det er snakk om tar Aaberge utgangspunkt i Piketty-debatten og økende ulikhet i OECD de siste 30 år. Så viser han at ulikhetene i Norge er beskjedne fordi de dempes av velferdsstat og skattesystem – av det vi gjerne omtaler som den norske modellen. Hvorvidt det klasseanalytiske begrepsapparatet er egnet til å beskrive sosial ulikhet i denne konteksten, var altså noe av utgangspunktet for debatten.

Det er mye futt i spørsmålet om klasse, både i politikken og i sosiologifaget. En ting er imidlertid sikkert: sosiologisk klasseforskning er noe helt annet enn politisk marxisme. For dagens sosiologer er klasse et analytisk verktøy for å studere hvordan ulikhet er strukturert og hvordan ulikhet reproduseres. Å komme trekkende med Venezuela og falsk bevissthet, slik Hagen gjør, har kort og godt ingenting i den faglige diskusjonen å gjøre. Hvis Hagen klarer å tolke debatten på sosiologen.no som et uttrykk for at sosiologer er fakta-resistente kommunister, så er ikke det bare vrangvillig lesning, men en ren konspirasjonsteori.

Er det viktig å diskutere normative premisser i klasseforskningen? Absolutt. I sitt bidrag til debattserien skriver Ove Skarpenes at «mye sosiologisk forskning om reproduksjon og mobilitet hviler på et premiss om at det i et rettferdig samfunn er ingen, eller veldig liten sammenheng mellom foreldres bakgrunn og ens egen sosiale posisjon». Noe av hensikten var altså å løfte frem denne type problemstillinger.

Sosiologen.no er fornøyd med å ha gjennomført en prinsipiell debatt om klasseanalysens relevans i studier av ulikhet, fordi dette er et felt med skarpe vitenskapsteoretiske motsetninger. Skal slike debatter ha noe for seg, må de føres på saklig grunnlag. Hagens lesning av debatten som en marxist-leninistisk offensiv står til stryk i så henseende.

Hedda Haakestad

Redaksjonsmedlem i Sosiologen.no og stipendiat ved Senter for profesjonsstudier, Oslomet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»