Annonse
15:28 - 28. februar 2019

Kim–Trump 1–0

Kim utmanøvrerte Trump for åpen scene.

Kinkig: For Trump har prosessen med Nord-Korea vore det største utanrikspolitiske trumfkortet til valkampen i 2020. Derfor kan ikkje Trump no kritisere motparten for at dei ikkje har vore villige til å komme dei i møte. Foto: Shealah Craighead / Anadolu Agency / Getty Images
Annonse

Toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump i Hanoi enda 1–0. Nord-Korea takka nei til USA sitt tilbod, og stilte motkrav som Trump ikkje kunne imøtekomme. Nord-Korea har befesta sin status som kjernevåpenstat.

Både USA og Nord-Korea beskreiv sitt førre møte i Shanghai som vellukka. Dei hadde likevel motstridande oppfatningar om kva dei hadde blitt samde om. Nord-Korea har sidan heldt fast på at dei berre vil vurdere nedrusting dersom andre ruster ned først. USA har ikkje vore villig til å ta det første steget.

I Hanoi ville USA at Nord-Korea skulle gi opp heile sitt atomvåpenprogram. Kim kravde at USA skulle lette alle sine sanksjonar mot Nord-Korea, og ville til gjengjeld avvikle atomkomplekset i Yongbyon. Nord-Korea ville dermed behalde alle sine andre kapasitetar for å lage og sende atomvåpen. Gitt dette utgangspunktet er moglegheita for å kunne møtes på midten svært liten. Møtet hadde likevel føresetnader for å kunne stå fram som ein suksess for begge partar. Nord-Korea kunne ha gitt USA symbolske innrømmingar dersom dei ville. Men det ville dei ikkje. Fordelen med å ha eigne kjernevåpen er at dei står fritt til å bestemme sjølv. Som Trump sa i pressekonferansen natt til torsdag: Kim tar ikkje ordre fra nokon.

USA har allereie gitt sin største innrømmingar ved å ta Kim inn i varmen. Amerikanarane har også tidlegare gitt innrømmingar til Nord-Korea på kostnad av sin allierte, Sør-Korea, ved å avstå fra militærøvingar som eit teikn på velvilje. Dei økonomiske sanksjonane er det siste reelle pressmiddelet USA har igjen, og Trump avstod klokelig fra å gi bort det.

For andre land vil Hanoi vere nok ein stadfesting på at Nord-Korea gjorde rett i å skaffe seg atomvåpen. For to år sidan trua Trump Kim med eld og utslettelse. I dag kan Kim takke høflig nei til USA når dei ber om nedrusting.

Nord-Korea har ikkje gitt nokre reelle innrømmingar. Derimot har dei fått moglegheita til å stå fram som ein seriøs internasjonal aktør. Med sitt atomvåpenarsenal i ryggen har landet blitt ein regional aktør med større spelerom, som utnyttar splittelsen mellom USA og Sør-Korea til sin fordel.

Trump på si side har ikkje råd til å stille Kim til ansvar for eit skuffande resultat. For Trump har prosessen med Nord-Korea vore det største utanrikspolitiske trumfkortet til valkampen i 2020. Derfor kan ikkje Trump no kritisere motparten for at dei ikkje har vore villige til å komme dei i møte.

Dette kan vere farleg på sikt. På sikt vil skuffelsen og frustrasjonen over dette dårlege resultatet kunne auke i Trump-leiren. Sikkerhetsrådgiver John Bolton vil kunne argumentere for ei hardare linje mot Nord-Korea. Dersom Trump føler seg ført bak lyset av Kim vil dette kunne føre til nye spenningar.

Fadesen i Hanoi viser med all klarleik at Trump si tilnærming til atomdiplomati med Nord-Korea ikkje fungerer slik President Trump ønsker at den skal. Ved å gå inn i samtaler med Kim for åpen scene skapte rett nok Trump ein ny dynamikk mellom USA og Nord-Korea. Men ved å ta Kim inn i varmen i all offentlegheit har Trump få kort igjen på handa.

Det er ingen konkrete planar for eit nytt toppmøte. Men samtalene kan fortsette på lågare nivå. Det kan vise seg å vere ei meir konstruktiv tilnærming.

Avtaler om nedrusting har vanlegvis gått føre seg i lange kjedelege møter, der partane kjem med gjensidige innrøminger som bygger tillit over tid. I spesielt sensitive samtaler, som Libya si beslutning om å avvikle sine masseødeleggelsesvåpenprogram i 2003, går møta føre seg i løyndom.

Trump har ikkje vist tålmodighet eller tiltru til diplomatiske verkemiddel. Likevel er det nok her ein kan få ein konstruktiv dialog med Nord-Korea. Ein slik dialog vil nok i første rekke dreie seg om stabiliserande tiltak for å redusere spenning. Slik sett er moglegheita for liaisonkontor i USA og Nord-Korea eit positivt forslag. Økt kontakt og nye samtaler kan bidra til å redusere faren for feilkalkulering eller eskalering av konfliktar. Det vil i utgangspunktet vere konstruktivt.

Det vil også vere mogleg å diskutere rustningskontroll med Nord-Korea, i form av avgrensingar på deira atomvåpenarsenal eller leveringsmiddel. Men ein slik dialog vil krevje at USA er innstilt på å komme med egne innrømmingar i regionen. Det er ikkje openbert kva disse vil bestå av. USA si rolle som alliert er allereie tynnsliten, og ytterlegare innrømmingar til Nord-Korea kan bli dyrekjøpte.

USA er i ferd med å spele seg sjølv ut på sidelinja når det gjeld atomvåpenstatene i Asia. Ute av stand til å overtyde Kina om å delta i ein utvida variant av INF-avtalen, og fråkopla den eskalerande konflikten mellom India og Pakistan, står fram USA som ein mindre relevant aktør enn tidlegare. Dette bildet understrekar behovet for konkrete resultat i ein vidare forhandlingsprosess med Nord-Korea.

Det mest sannsynlege utfallet av møtet i Hanoi er vidare normalisering av Nord-Korea som atomvåpenstat. Det kan bidra positivt til regional stabilitet, men sender uheldige signal til andre land som vurderer å skaffe seg kjernevåpen.

Målfrid Braut-Hegghammer

Førsteamanuensis, Institutt for statsvitskap, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»