Annonse
13:56 - 12. februar 2019

Ikke alltid gjør som mora di sier

Striden mellom Astrid Søgnen og Inga Marte Thorkildsen har aktualisert skillet mellom fag og politikk. Men skillet er både uklart og ofte fiktivt. Og som mennesker flest er politikere avhengige av motstand.

Byråden og byråkraten: Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen og tidligere skoledirektør Astrid Søgnen under en høring i Oslos bystyre i januar 2019. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Annonse

«Vi er veldig bekymret for hva som skjer med det rødgrønne prosjektet hvis de blåblå vinner valget.»

Omtrent slik skal en ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet ha tiltalt et allmøte i 2013. En mer fascinerende mangel på innsikt i forvaltning, statsforfatning og rollefordeling mellom politiker og byråkrat skal en lete lenge etter. Politikeren skal beslutte, byråkraten belyse. Samt utføre det som besluttes. Dette skillet er åpenbart, og det er lett å se hvem av Inga Marte Thorkildsen og nylig avgåtte Astrid Søgnen som var mor i huset. Men det er ikke alltid like lett å se skillet mellom politikk og fag.

Byråkratene i UD fikk kjeft da Wikileaks avslørte deres motstand mot utenriksminister Jonas Gahr Støres forsøk på en mer uavhengig USA-politikk. De hadde ingen rett til å motarbeide ministeren, men de var erfarne kjennere av vår mektige allierte. Og kanskje ble resultatet ideelt for alle: Byråkratene fikk moderert ministeren noe og forklart hvilket språk han burde bruke, mens Støre fikk vist dem at det faktisk er mulig å motsi USA på enkelte punkter, uten å svekke forholdet.

Rollefordelingen mellom politiker og byråkrat er en grunnmur i vårt styresett. Demokrati betyr at folket skal styre, men det er upraktisk med fem millioner ministre. Trikset er det vi kaller det parlamentariske styringshjulet. Folket avgjør hvem som sitter på Stortinget, og partiene med flest seter der får danne regjering. Misliker velgerne jobben den gjør, kan de sparke regjeringen. Slik styrer folket.

Demokrati betyr at folket skal styre, men det er upraktisk med fem millioner ministre.

En statsminister og hennes 21 ministre kan ikke styre landet alene. De trenger daglig hjelp fra tusenvis av byråkrater som ikke har folkets mandat. Men demokratiet avhenger av at disse gjør nøyaktig som både mor Erna og hennes ministre sier. Skal styringshjulet snurre, må byråkratenes ubønnhørlige lodd i livet være å takle den sømløse og støyfrie overgangen fra rødgrønn til blåblå lydighet. Eller omvendt, slik som det var i Søgnens tilfelle. Oslo styres også på denne måten.

En politiker må kunne sitt fag for å drive god politikk. Politikeren må også få bistand fra byråkrater som skjønner politikk. I den grad politikk betyr å styre landet, driver også de med politikk – men ikke partipolitikk. Nyvalgte ministre arver enorme saksfelter. Det første som skjer er at hun eller han får med seg et fjell med papirer å lese på over helgen. Samtlige byråkrater har skrevet en side, et såkalt «flak», om hva de sysler med til daglig. Rundt regnet tilsvarer antallet byråkrater antallet saksfelter i et departement. Og ministeren knuges under det blytunge ansvaret for samtlige områder.

Uansett hvor dypt en byråd eller minister fordyper seg i flakene, vil hun aldri kunne konkurrere med detaljkunnskapene til byråkrater med 20–30 års erfaring. Norge er et komplisert økosystem. Hvis en statsråd ønsker å endre på det som ikke fungerer, må hun få til dette på en måte som ikke skader de delene av floraen og faunaen som fungerer. Hverken partiprogrammets slagord eller den nye ministerens livserfaring strekker til for å overskue alle mulige bieffekter av et velment vedtak. Både statsråden og byråden trenger byråkraten.

Mor og datter sto foran to valg. Gå til krig eller innse at den ene ikke kunne greie seg uten den andre.

Møter Støre eller Thorkildsen motstand i byråkratiet, kan de enten betrakte dette som konstitusjonelt mytteri eller gå inn i en konstruktiv dialog hvor sluttresultatet kan bli det beste for både politiker og samfunn. Intellektuell motstand er noe vi alle vokser på – selv politikere.

Kunsten er å kunne avdekke når Sir Humphrey eller Lady Astrids innsigelser er fornuftige, og når de bare er utslag av eget ego eller skalkeskjul for fremskreden allergi mot enhver form for forandring. Denne kunsten utøves best hvis man finner den rette balansen mellom mot, ydmykhet og beslutningsdyktighet, og gjør seg kjent med både saken og den saksbehandlende byråkraten.

En politiker kan også møte motstanden på andre måter. Han kan havne i et kognitivt koma kalt kronisk mistillit, noe som hindrer ham i å ta imot råd selv når de er knakende gode. Han kan velge å mure seg inne på kontoret med sitt selektive utvalg av ja-byråkrater og nyte et velsignet behag, helt til pressen avdekker en tabbe han gjorde fordi ingen sa ham imot. Eller han kan velge å fremføre byråkratenes talepunkter til talepunkt og prikke. Og innta sødmen ved populariteten hos egne ansatte helt til de slaktes når avisene triller terninger.

Hvis det er slik at Søgnens reformer gjennom mange år i Oslo-skolen var vellykkede, kan jeg forstå hennes angst idet hun fikk tildelt en ny byråd som ønsket omkalfatring. Men hun måtte også forstå hvem som var mor i huset.

Mor og datter sto foran to valg. Gå til krig eller innse at den ene ikke kunne greie seg uten den andre. Astrid kunne ha satt seg på fanget til Inga Marte og forklart henne hvordan organismen Oslo-skolen hang sammen. Og skulle byråden gi barna bedre skole, trengte hun Søgnens kunnskaper for å unngå uheldige bieffekter. Det hjelper ikke å farge et par visnede blader grønne hvis grenen sages over eller treets tilgang til næring stanses. Og skulle Astrid bevare mest mulig av livsverket, burde hun ha forklart mor hvordan hun kunne få gjennom sin vilje uten at alt raste. Hvis det da er hensynet til Oslos oppvoksende slekt som har vært mor og datters drivkraft.

Byråkrater kan ikke alltid gjøre nøyaktig som politikeren sier. Adolf Eichmann ble straffet med døden for overdreven lydighet. Man kan gjerne kritisere Trump-rådgivere som motarbeider hans verste tilbøyeligheter, men de gjør verden en tjeneste.

Da justisminister Odd Einar Dørum i sin tid møtte den mektige nestlederen i sikkerhetstjenesten FSB i Moskva, ble han hilst velkommen på følgende måte: «Det er en ære å få møte en mann som har jobbet seg opp fra å være bare politiker til en så viktig og vanskelig stilling.»

Og hvordan gikk det så med barne- og familiepolitikken etter at de skumle blåblå tok over? Stort sett stø kurs

På 1800-tallet ble Norge styrt av byråkrater som fikk ministerposten som siste stopp i karrieren. Men byråkratpolitikeren forsvant ikke helt med embetsmannsstatens død. Blant heltene i Rune Slagstads verk De nasjonale strateger er det forbløffende mange byråkrater. Og det er gjerne i epoker med store endringer og mye politikk de har spilt sentrale roller.

Selv ikke ideen om å klaske sammen sykehusene i Oslo oppsto i en politikers hode, men kom visstnok til en ekspedisjonssjef i en drøm. Mange av dagens politiske prosjekter, som sammenslåing av sykehus, museer eller departementenes egne arkiver, fremmes av det Slagstad kaller «imperiebyggere», slike som eksbyråkrat og sykehusdirektør Bjørn Erikstein. Politikerens oppgave er å skjønne om helsebyråkraten er drevet av pasientens interesser eller av drømmen om å se sin egen erikstein reise seg som en fallos.

Som andre mødre og fedre må statsråder og byråder snakke med sine barn og kjenne dem. Skal samfunnet drives fremover, er ikke problemet at politikere kan fag eller at fagfolk bedriver politikk. Mangel på nasjonale strateger er mye verre. 

Og hvordan gikk det så med barne- og familiepolitikken etter at de skumle blåblå tok over? Stort sett stø kurs. Vår neste maktutredning bør undersøke om kontinuiteten i barne- og familiepolitikken etter fem år med Frp-styre skyldes byråkratisk motstand – eller bare mangel på strateger.

Øyvind Søtvik Rekstad er taleskriver, skribent og byråkrat.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Klassisk musikk fortjener bredde og bør gi lytterne frihet til å velge egne rammer for musikkens opplevelser.»
«Er kjæresten min sitt etiske standpunkt så langt fra mitt eget at vi vil bruke tiden vår på å endre hverandre, eller bør vi slå opp?»
«Vi gjør klokt i å omfavne Plan S som et middel på vei mot kvalitetsmessig bedre forskning.»