Debatt

Hvor likt skal det være?

Ifølge Hedda Haakestad spiller den marxistiske utopien om det klasseløse samfunnet ingen rolle i den sosiologiske konstruksjonen av det norske klassesamfunnet.

Debattredaktøren på Sosiologen.no vil ikke diskutere. I sitt tilsvar går Hedda Haakestad tilbake på sine originale påstander og avskriver min kritikk som konspirasjonsteori.

Norsk sosiologi gir for tiden to motstridende fremstillinger av Norge. Den ene betrakter det norske samfunnet som en vifte av institusjoner med velferdsstaten som sentrum (f.eks. F. Engelstad red. 2015,17, 18 og T. Gulbrandsen 2019). Norge etter krigen er fortellingen om hvordan samfunnsmedlemmene får tilgang til stadig flere og bedre ting og tjenester. Oppgaven er å forklare fremveksten av verdens beste samfunn.

Den andre typen sosiologi fremstiller det norske samfunnet som et hierarki av klasser med borgerskapet/elitene på toppen. Det er en dyster fortelling om vedvarende, eller helst økende sosial forskjeller. Magne Flemmen, Haakestads kollega , uttrykker dette synet klart: «De færreste nordmenn tenker over at de lever i et klassesamfunn. Samtidig er klasseskillene skarpere enn på lenge.» (Sosiologen.no). Hvordan kommer man frem til slike oppfatninger?

Jo, man legger utopien om det klasseløse samfunnet til grunn for samfunnsanalysen. « … i et rettferdig samfunn», skriver Haakestad i sitt innlegg, «er (det) ingen, eller veldig liten sammenheng mellom foreldres bakgrunn og ens egen sosiale posisjon». Ingen sammenheng? Hva slags samfunn er det hvor foreldrenes handlinger ikke spiller noen rolle for barnas suksess? Skal ikke morfar få lov til å hjelpe barnebarnet til å bli verdensmester på ski?

Målt mot en standard om ingen forskjell finner forskeren mye ulikhet, og ulikhet forklares som klasseforskjeller. Klasser er sosiale relasjoner, skriver Magne Flemmen i sin doktorgradsavhandling fra 2012. I kraft av å eie produksjonsmidlene tilegner kapitalistene seg merverdien arbeiderne tilfører produktene i produksjonsprosessen. Pierre Bourdieu utvider perspektivet til å omfatte alle samfunnets ulike felt. Har du bedre «smak» eller karakterer tar du noe fra andre med mindre «kapital». Kapital er utbytting, utbytting er urettferdig og bør opphøre. Borgerskapet tilfører ikke samfunnet noe.

Med nulltoleranse for ulikhet og «utbytting» blir samfunnskritikken sterk. K lasseskillene er skarpere enn på lenge (Hvor lenge?). Den marxistiske teorien sier at klasseposisjon bestemmer politisk posisjon. Forholdet er «homologt», skriver Haakestad i en felles artikkel med Flemmen. Men folk(et) skjønner ikke at de lever i et klassesamfunn. Forklaringen er falsk bevissthet. Folk lar seg dupere av borgerskapet. Forskeren tar slik skrittet fra akademiker til aktivist og vil opplyse de undertrykte og mobilisere til kamp.

Flemmen og Haakestad er ikke alene. Det marxistiske begrepsapparatet spiller stadig en stor rolle. Det er så mange utbyttede og undertrykte grupper, ikke bare arbeider, men kvinner står mot menn, samer mot nordmenn, periferien mot sentrum. Det er mange akademikere som vil «representere» sin undertrykte gruppe utelukkende i kraft av sin egen teori. Man kjenner igjen den marxistiske inspirasjonen på analysens ensidighet. Det er bare én variabel: sosial bakgrunn. Vi leser i Morgenbladet at arbeiderbarna ikke rekker opp hånda i samme grad som de med mer «kapital». Men sosial bakgrunn er bare en av veldig mange forhold som påvirker skoleprestasjoner. I en annen artikkel i samme nummer forteller doktoren at borgerbarna trekker arbeiderklassebarna vekk fra yrkesutdanningene. Arbeiderbarna bør altså bli ved sin lest og ikke søke universitetsutdanning?

En enkel innføring i marxistisk samfunnsanalyse får man i filmen om klasseanalysens store stjerne. Tittelen setter agendaen. «Sosiologi er en kampsport». Samfunn er kamp, sosiale relasjoner er et nullsumspill. Vi ser hvordan Bourdieu leder an i kampen, tilløp til datamassasje når virkeligheten butter imot, og hvordan Bourdieu vil starte en sosial bevegelse. Som det selvsagt ikke ble noe av.

Heldigvis finnes det som sagt en annen sosiologi. Utgangspunktet er ikke utopiske absolutter om ingen forskjell og ingen «utbytting», men minst mulig. Minst mulig er et relativt begrep. Forskeren må utforske realistiske alternativer til det hun kritiserer. Noen forskjeller er nødvendige eller endog ønskelige. Noen «felt» som helse og utdanning er i Norge revet løs fra det kapitalistiske kretsløpet. På andre områder har vi foreløpig ikke gode alternativer til markedet og kapitalen. Dessverre er teorien om klassesamfunnet ute av stand til å hjelpe oss å finne dem.

Roar Hagen

Professor, Institutt for samfunnsvitenskap, UiT

Mer fra Debatt