Debatt

Hjelp oss å tenke gjennom våre mødre

«Kor e alle helter hen?» har Jan Eggum lurt på i gode 25 år. Han trenger ikke vente lenger, de dukker stadig opp i norske kinosaler, på Clear Channels reklameplattformer og ikke minst som en eksportvare til LA. Espen Sandberg er regissøren bak filmen Amundsen, det Bernhard Ellefsen har kalt siste bidrag i Sandbergs «mot i brystet, vett i pannen-trilogi» (Morgenbladet 15. februar). Hvorfor skal hele Norge bruke tid på å se nok en film om en mann som trosser alle grenser, i Roald Amundsens tilfelle kun for å være først? Hvor er filmene om Gunnvor Hofmo, Ruth Maier, Sigrid Undset og Camilla Collett?

Hvis det er sant som Virginia Woolf skriver, at «vi tenker tilbake gjennom våre mødre hvis vi er kvinner», da er det lite plass til våre tanker i norske kinosaler. De færreste mener at kvinner kun kan forstå seg selv og sin fortid gjennom andre kvinner. Det er likevel tankevekkende at heltefokuset, som historiefaget lenge er blitt kritisert for, er utgangspunktet når Norges historie blir tilgjengelig på film.

Heltefortellinger har det i seg å fremme egenskaper som pågangsmot, berømmelse – for ikke å snakke om den såre mangelen på berømmelse – og prisen det koster å være helt. Sandberg bruker heltefortellingen på en slik måte at det blir et sentralt spørsmål om Roald Amundsen var helt eller antihelt. I filmen inkarnerer Fridtjof Nansen helteidealet slik at vi som seere ikke er i tvil om at helten finnes – vi er bare ikke sikre på om Amundsen oppfyller kravene. Når filmer om norsk historie formes av heltefortellingene som gjør seg så godt på film, særlig den vi drømmer om å eksportere til Hollywood, makter de da å fremstille fortidens kvinner?

Når filmer om norsk historie formes av heltefortellingene, makter de da å fremstille fortidens kvinner?

Anne Sewitskys film Sonja, om filmikonet og skøytedanseren Sonja Henie, er et eksempel på at spørsmålet helt/antihelt kan brukes for å forstå fortidens kvinner. Det er spennende å se en type kvinnelig historisk skikkelse vi ikke er vant til å se fremstilt: Hun utkonkurrerte broren, valgte business fremfor familien og ble drevet av én ting – ønsket om å være best. Konkurranseinstinktet har likhetstrekk med Roald Amundsens jag etter å komme først. Likevel er det ubehagelig å se Sewitskys film – Sonja går til grunne i Brasil og blir offentlig ydmyket.

Amundsen får i det minste trøst (eller er det anerkjennelse?) fra himmelen når nordlyset danser for ham i det han trekker sitt siste sukk. Dette er selvsagt et grep Sandberg har diktet opp, Amundsen ble aldri funnet.

Etter at filmen var slutt kommenterte venninnen min at «det er spennende å se en film om norsk mellomkrigstid». Norske regissører har mulighet til å formidle norsk historie til store deler av befolkningen, også de som ikke er interessert i historiefaget. Hvorfor er det så vanskelig å tenke tilbake gjennom våre mødre i disse filmene? Det ser dessuten ut som den store produksjonen av heltefilmer, også dem som viser heltene i et mindre heldig lys, følger en hollywoodsk mal. Det er alvorlig når filmene kan bli viktige i forståelsen av Norges historie, både i utland og innland.

Anna Marie Nesheim

Masterstudent i historie

Les også Espen Ytrebergs essay «La døde helter ligge».

Mer fra Debatt