I Morgenbladet 18. januar mante Ellen Engelstad frem Rosa Luxemburgs ånd, som kunne fortelle oss de mest ufattelige ting fra den andre siden. Ja, hun var blitt klimaforkjemper siden sist, og ville gå i marsj med de gule vestene.
Men for at bondefangeriet skal lykkes, krever det tillit fra motparten. At Luxemburg i våre dager hadde valgt et politisk standpunkt som i mistenkelig matcher partiet Rødt sitt, er vel ikke akkurat tillitvekkende.
Det som verre er at det tilsynelatende ser ut til at Engelstad ikke forstår noe av Rosa Luxemburg tenkning, da hun er for opptatt med å løsrive henne fra hennes historiske kontekst og plassere henne inn i sitt eget politiske prosjekt. Dette kommer tydelig frem i intervjuet med Morgenbladet, men også i den såkalte biografien til Engelstad og Mimir Kristiansson. Vektleggingen av demokrati hos Luxemburg fremstår som noe opportunt fra medlemmer i et parti som forsøker å kvitte seg med en brysom historie. Ikke er det særlig smart heller, med mindre toneangivende stemmer i partiet ønsker å avskaffe parlamentarismen i Norge, og erstatte den med en rådsrepublikk. Om ikke annet er det i det minste hakket mer sympatisk enn marxist-leninismens demokratiske sentralisme.
Det er ikke det at Luxemburgs teori om masseaksjonens plass i klassekampen er spesielt kompleks, men hos Engelstad mangler det betydelig forståelse av europeisk marxisme før og under første verdenskrig. At Engelstad åpenbart ikke vet når Sovjetunionen ble grunnlagt, gir et godt innblikk i nivået av forståelse for temaet hun har valgt seg. Det revolusjonære Russland som Luxemburg kjente og skrev om ble først til Sovjetunionen 30. desember 1922, mens Engelstad konsekvent omtaler sistnevnte som samtidig med Luxemburg. Man skulle nesten trodd det ikke hadde vært en eneste historiker som har lest gjennom manus før «biografien» gikk i trykken.
Daniel Bratteteig