Annonse
00:00 - 08. februar 2019

En borgermester er myrdet, et land dirrer av vold

I Polen er hatpratet overalt. Det kan få dødelig utfall, skriver Olga Tokarczuk.

Sorg: Tusener av sørgende polakker fulgte gravferden til den drepte borgermesteren Pawel Adamowicz i Gdansk. Foto: Omar Marques / Sopa Images / NTB Scanpix
Annonse

Innbyggerne i Gdansk har fått tilbud om psykologhjelp, så stort er sjokket over drapet på byens borgermester, Pawel Adamowicz, 13. januar – et drap millioner var vitne til under en direkteoverført tv-sending.

Den drapsanklagede 27-åringen som knivstakk borgermesteren ble løslatt fra fengsel bare noen måneder tidligere. Drapet var planlagt i detalj, spesielt for tv: Etter å ha stukket borgermesteren i hjertet, ropte han inn i en mikrofon at han drepte Adamowicz for å hevne seg på sentrumspartiet Borgerplattformen, som han mener har skylden for at han urettmessig ble fengslet.

På søndag strømmet titusener av mennesker ut i gatene i Gdansk for å ta farvel med borgermesteren sin. Spontane markeringer fant også sted i andre polske byer. For en gangs skyld så det ut som det meste av Polen var forenet – i sjokk og sorg.

For å kunne forstå hele bildet må man kjenne til konteksten. Adamowicz ble myrdet under veldedighetsarrangementet Wosp (Wielka Orkiestra Swiatecznej Pomocy), som har vært avholdt rett etter juleferien i 27 år. Dette er landets største innsamlingsaksjon, og pengene som blir samlet inn, går til polske sykehus. Flere dager i forveien fylles gatene av røde hjerter, symbolet på at folk har donert penger, og polakkene blir vennligere mot hverandre.

Men det er også få arrangementer som har tiltrukket seg så mye hat. Kritikerne, som for det meste befinner seg på høyresiden, liker ikke formen – lettere anarkistisk og tydelig venstreorientert – og de liker ikke musikken som blir spilt, for med aksjonen følger også flotte konserter. Kritikken er blitt sterkere de siste årene, særlig etter at det høyreorienterte og nasjonalistiske Lov- og rettferdighetspartiet seiret ved parlamentsvalget i 2015. For ikke lenge siden skrev en journalist at Wosps leder spredte ondskap; høyreorienterte nyhetsmedier har beskrevet ham som en «sleip dverg» og en marionett i hendene til korrupte politikere.


Les også intervju med Olga Tokarczuk her.

For en overveldende majoritet av polakkene har likevel Wosp vært et symbol på det landet vi har kjempet for å bygge siden 1990-årene, med en umoden kapitalisme som likevel gir grunn til håp, det Polen som ble medlem av Nato, det Polen som stemte for å være med i EU. Wosp er et symbol på tretti år med samfunnsendringer og på landets vei mot å bli del av en bedre, fredeligere, mer velstående og fri verden. Wosp har også blitt et symbol på gjensidig respekt og sjenerøsitet, selv om arrangementet bare avholdes én dag i året. Det har gjort det mulig for polakkene – som ellers kan være et dystert folkeslag – å varme seg ved samfunnsåndens flammer. Jeg skulle gjerne ha sett at Wosp erklærte seg som egen nasjon – det er en nasjon jeg gjerne ville ha blitt borger av.

Pawel Adamowicz, som var en moderne konservativ og dyktig lokalpolitiker, sto for alt det motsatte av Lov- og rettferdighetspartiet. Selv om han var tradisjonell, bekjempet han fordommer med et åpent sinn og hjerte. Han utviste også et sjeldent mot og hadde høy sosial kompetanse. Sammen med andre borgermestere motsatte han seg for eksempel regjeringens politikk, inviterte innvandrere til byen og lovet å gi dem støtte, jobb og bolig. Mordet på Adamowicz er et angrep på visjonen om et liberalt og progressivt Polen.

Mordet på Adamowicz er et angrep på visjonen om et liberalt og progressivt Polen.

En kan undres over hva som motiverte drapsmannen. Fagkyndige har beskrevet ham som psykisk ustabil, men ingen handlinger oppstår i et vakuum.

Statsfjernsynet, som et stort antall polakker lar seg informere av, driver konsekvent med svertekampanjer i et aggressivt og nedsettende språk mot den politiske opposisjonen og enhver som tenker annerledes enn regjeringspartiet. Den drepte borgermesteren er blitt kalt tyv, tysker, homofil og mafioso. I de siste tre årene har tv-propaganda kritisert rettssystemet, kalt det skadelig for borgerne, og hevdet at det er nødvendig med en full omveltning. Dommere beskyldes for å heve seg over loven. Fra fengselscellen sin var det nettopp disse budskapene morderen ble utsatt for, om skurker og helter og behovet for radikale løsninger.

I dag er Polens nyhetsmedier som et nytt slags uhyre, et Frankenstein-monster som herjer ukontrollert på nettet, og som har mutert til hatefulle ytringer du etter hvert kan finne igjen overalt. Åpner du e-posten din, kan du lese: «Du er bare søppel. Du må dø.» «Vi vet hvor du bor.» «Vi skal kappe av det dumme hodet ditt.» Internettet dirrer av vold.

Kroppen reagerer på verbal aggresjon med reflekser. Den krøller seg sammen til en liten ball og begynner å svette, mens adrenalinet pumper. Hvis det skjer med mange samtidig, befinner vi oss i en mental krig, der det blir skutt med ord i stedet for kuler. Jeg tror på at ord må håndteres på samme måte som fysiske våpen, hvert ukvemsord eller trussel som vold og aggresjon.

Nå som hatpratet har spredt seg over hele landet, er det dessverre ingen som blir holdt ansvarlig. Politiet tar imot anmeldelser og henlegger dem. Denne underforståtte aksepten har demoralisert de svake. Hatprat siver inn i den offentlige debatten, og presset mot lavere standarder er stadig mer synlig: Politikere fremsetter konspirasjonsteorier offentlig, parlamentsmedlemmer skriver hatefulle tirader, i visshet om at jo mer brutalitet og følelser som ligger i en twittermelding, desto mer vil den spres.

Aggresjonen i Polen er til å ta og føle på.

Populister bruker et språk som er mer aggressivt og hatefullt. De tyr til syndebukker. I Polen er syndebukkene de såkalt gale venstreorienterte, homse-elskere, tyskere, jøder, EU-marionetter, feminister, liberale og enhver som støtter innvandrere.

Når vi legger til presteskapets taushet og kynisme, den klossete, aggressive propagandaen i statsfjernsynet, politiets aksept av antisemittiske ytringer og handlinger, offentlige demonstrasjoner som avhumaniserer «nasjonens fiender», forsøket på å svekke domstolene og de utilgivelige miljøødeleggelsene, får vi en kvelende og hatefull atmosfære, en fastlåst og emosjonelt eksplosiv situasjon der det bare finnes forrædere eller helter.

I et sunt, normalt samfunn kan folk være uenige, eller til og med ha diametralt motsatte synspunkter, uten at det medfører at de på noen som helst måte hater hverandre. De polske myndighetene har imidlertid gjort splittelse mellom polakkene til sin hovedoppgave.

Aggresjonen i Polen er til å ta og føle på. Følelsene som det intensiverte språket i den politiske debatten tenner, kan lett omsettes i handling, og aggresjonen kan fort komme til å rettes mot ett spesifikt objekt. Én eneste villedet sjel er alt som skal til. Fjæren som strekkes for langt, ryker på det svakeste punktet.

Jeg bekymrer meg over vår nærmeste fremtid. Ender vi tilbake der vi var før dette meningsløse dødsfallet, eller kan det vekke oss?
 

Olga Tokarczuk har blant annet skrevet boken Løperne (Gyldendal, 2018).

Teksten ble først publisert i New York Times. Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»