Annonse
14:58 - 11. februar 2019

Å dikte om de døde

I en nær fremtid vil det ikke lenger finnes noen tidsvitner fra holocaust. Nobelprisvinner Patrick Modiano er en av dem som holder historiene deres levende.

Patrick Modiano var en av de første forfatterne som tok for seg kollaborasjonen i Frankrike under krigen. Foto: Bertil Ericson / TT /NTB scanpix
Annonse

Med de siste tidsvitnenes bortgang vil historiene om menneskene som opplevde nazistenes folkemord, gli litt lenger inn i skyggene. Hvem skal nå sette navn på krigens anonyme ofre? Hvordan kan vi fortelle deres historier? Kan vi dikte frem livene deres eller må vi holde oss til strenge faktaopplysninger? I Dora Bruder fra 1997, som nå kommer på norsk i Tom Lotheringtons oversettelse, gjør Patrick Modiano begge deler.

Modiano var en av de første forfatterne som tok for seg kollaborasjonen i Frankrike under krigen. I Dora Bruder vender han blikket fra kollaboratørene mot ofrene, og forteller historien om ei ung jødisk jente som i desember 1941 rømte fra den katolske internatskolen foreldrene hennes hadde skrevet henne inn på for å skjule henne for nazistene. Forfatteren hadde i 1988 oppdaget en notis i en avis fra 1941, der foreldrene etterlyste Dora, og senere fant han navnet hennes i historikeren Serge Klarsfelds oversikt over jøder som ble deportert fra Frankrike under krigen. Dora Bruder ble sendt til Auschwitz. Hun kom ikke tilbake.

Med utgangspunkt i avisnotisen skrev Modiano i 1990 romanen Voyage de noces (Bryllupsreise), en fiktiv fortelling om en ung kvinne som så vidt unnslapp nazistene, men senere tok sitt eget liv. Mot slutten av denne romanen skriver Modiano om de overlevendes følelse av tomhet og anger. Den er som tidevannet som flommer over deg, og nærmest drukner deg, før det ebber. Men det kommer alltid tilbake. Og Modiano klarte ikke å slippe historien om Dora på rømmen i et iskaldt Paris der jødene stadig oftere og i stadig større antall ble arrestert og sendt til nazistenes tilintetgjørelsesleirer.

Derfor besøkte han arkiver, snakket med vitner og tok kontakt med Klarsfeld, som hjalp ham med å samle inn opplysninger. Dora Bruder inneholder gjengivelser av og referanser til en rekke historiske dokumenter knyttet til Doras historie og til andre deporterte jøder (fødselsattest, bilder, politirapporter, registre, brev, vitnesbyrd…), og Modiano skriver også om seg selv, om sin egen far, som også var jøde, og levde i skjul i Paris under krigen, og om Paris, og stedenes minner. I tillegg forteller han om antijødiske forordninger og lover vedtatt av franske myndigheter samt forskjellige franske politiaksjoner, som massearrestasjonene av 13 152 jøder 16. og 17. juli 1942.

Det ligger altså et omfattende dokumentasjonsarbeid bak Dora Bruder, men likevel er det ikke en biografi. For det første fordi Modiano tillater seg å dikte om Dora. Om enn bare litt. I hans yrke, skriver han, trenger man en viss «forestillingskraft». Et sted hevder han slik at Dora «sikkert» besøkte foreldrene sine om søndagene; et annet sted forteller han at han er overbevist om at hun må ha gått langs én spesiell gate da hun rømte. For det andre fordi Modiano utelater Serge Klarsfelds navn fra boken. Han skriver at han har «fått vite» at Dora en kort stund satt fengslet i Drancy, og at «en venn» fant et dokument som viste at hun hadde rømt fra internatskolen flere ganger. For det tredje fordi Modiano ofte nøyer seg med korte og alluderende presentasjoner av faktaopplysninger, der en biograf ville ha formidlet så presis informasjon som mulig.

I 1999, da Modianos neste bok kom ut, sto Dora Bruder oppført som «roman» under listen over verk utgitt av samme forfatter, men denne sjangerbetegnelsen forsvant i de senere bøkene. For selv om detteikke er en biografi, er det heller ikke en roman. Det er virkelighetslitteratur i ordets alvorligste betydning. Her får man et innblikk i Doras liv, og i en liten del av historien om jødenes skjebne i Frankrike under krigen. Den «forestillingskraften» forfatteren benytter seg av for å mane Dora frem fra skyggene, smitter over på leserne, og den unge jenta får nytt liv, ikke bare mellom linjene i Modianos bok, men i bevisstheten til dem som leser den.

I en artikkel fra 1992 beskrev Marianne Hirsch Art Spiegelmans tegneserie Maus som et eksempel på det hun kalte post-memory. Med dette begrepet ville hun sette søkelyset på hvordan senere generasjoner ved hjelp av historier og bilder kan «minnes» noe de selv ikke har opplevd. Dette har vært et av Modianos fremste mål helt siden han debuterte som forfatter: I nobelpristalen fra 2014 insisterte han på at forfatternes viktigste oppgave er å kjempe mot glemselen.

Dora Bruder er et av hans viktigste verk i så måte. Det er oversatt til en rekke språk, og i juni 2015 fikk en gate i Paris navnet «Promenade Dora Bruder». Dora Bruder er borte, men minnet om henne lever videre.

Geir Uvsløkk

Førsteamanuensis, Det humanistiske fakultet, UiO

Patrick Modianos Dora Bruder (Cappelen Damm, 2019), Oversatt av Tom Lotherington forventes i salg denne vinteren. 

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»