Winston Churchill sa at demokratiet er den verste styreformen, men at alle de andre styreformene er verre. Kjell Lars Berge karakteriserer i Morgenbladet 14. desember vurderingssystemet i norsk skole som «modent for skraphaugen, særlig gjelder det eksamen». Er de alternative vurderingsformene bedre, og hva består de av?
Professor Berge kritiserer arkitekten for den pågående fagfornyelsen, Sten Ludvigsen, for ikke å være tydelig om forholdet mellom dybdelæring og vurdering. Berge mener vurdering og vurderingssystemet, deriblant nåværende eksamensordning, må endres i samsvar med nye, nært forestående skolereformer.
Ludvigsen sier seg 21. desember enig, i sitt tilsvar til Berges kronikk. For at fornyelse av alle skolefag skal garantere økt dybdelæring hos norske elever, må også vurderingssystemet endres, er de to enige om.
Ludvigsen viser til Ludvigsen-utvalgets forslag fra 2015 om å nedsette et ekspertutvalg, som skal «analysere og komme med forslag om summativ vurdering – blant annet eksamen i det norske skolesystemet». Dekanen ved det utdanningsvitenskapelige fakultetet skriver at regjeringen har brukt lang tid på å ta beslutningen om å nedsette et slikt utvalg, «men nå er arbeidet i gang» med å «utvikle nye eksamensformer og målinger som er basert på oppdatert forskningsmessig kunnskap». Er et slikt utvalg først blitt nedsatt, blir det vanskelig for politikere og andre å argumentere for at nåværende eksamensordning skal bestå, eller forbedres. Kunnskapsministerens tidligere skepsis mot å nedsette et slikt utvalg er forståelig.
Ludvigsen håper at «når utvalget legger frem sine analyser og vurderinger bør det være en grundig, faglig diskusjon før Stortinget treffer sine beslutninger om fremtidens vurderingsformer i norsk skole». Vil Ludvigsen vente med å diskutere sammenhengen mellom dybdelæring og vurdering til en ferdig rapport fra ekspertutvalget foreligger? Arbeidet med fagfornyelsen er kommet langt, fristene er korte og nært forestående gjennomføring begrenser hvor bred en debatt om eksamensordninger kan bli. Ludvigsen skriver at han ønsker at Berges nevnte kritikk skal lede «frem til faglige diskusjoner som kan klargjøre sammenhengen mellom læring og vurdering». At Berge også kritiserer at ordskiftet om fagfornyelsen «i liten grad» er «preget av at lærere og skoleledere setter dagsorden», bør arkitekten for fagfornyelsen ta med seg.
Er skoleforskere tilstrekkelig jordet i norsk skolehverdag? Ludvigsens svarinnlegg er like langt som Berges kronikk, men begge tekster er frie for konkrete forslag til hva som skal erstatte vurderingssystemet de begge vil skrote. Et vurderingssystem for summativ, avsluttende vurdering, må kunne måle det det skal måle, være gjennomførbart og forståelig for dem som skal bedømmes og de som skal bedømme.
Vurderingssystemet må også være rettferdig, siden resultatene avgjør hvilke elever som etter 10. trinn på grunnskolen, kommer inn på førsteønsket sitt i overgangen til videregående. Med karakterbasert inntak gjelder samme mekanismer fra trinn til trinn på videregående, og avgjør hvem som kommer inn på hvilke senere studier etter videregående skole. Eksamen (som en del av sluttvurderingen) styrer derfor undervisningen i skolene i langt større grad enn mange ønsker å ta innover seg. Ekstern vurdering (altså eksamen med eksterne sensorer) sikrer kvaliteten på den interne vurderingen lærerne har gjort ved hver skole slik at en eventuell inflasjon i gode karakterer ikke tar helt av. Den som har makt over eksamen og dens utforming, har i realiteten makten over hele skolen.
Ludvigsen hevder fagfornyelsen vil gi «mer dybdekunnskap i fagene og i tverrfaglige områder», samtidig som «begrepene i fagene gis mening gjennom bruk der kritisk drøfting og problematisering inngår». Det tverrfaglige prosjektarbeidet fra Reform 94 er på vei tilbake. Det var dårlig gjennomført i vurderingssystemet i sin tid i videregående. Hvor skulle denne prosjekt-karakteren eventuelt inngå ved årets slutt – og i hvilke fag? Og skulle virkelig de som med stor innsats dro det gode prosjektet i havn med toppkarakter, dele denne karakteren med den eller de som bare «hang seg på» og gjorde minimalt eller ingenting?
Er hjemmeeksamen eller mappevurdering med ekstern sensor blant alternativene til nåværende eksamensordning? Mappevurdering som eksamensform ble foreslått som prøveordning av Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) våren 2009 på Elevtinget i Oslo – til stor jubel. Men Utdanningsdirektoratet meldte ganske raskt at de ikke hadde fått noe konkret oppdrag om dette. Det ble med det.
I mappevurdering kan for eksempel elever selv velge ut hvilke av tekstene de har skrevet i løpet av det siste året som de skal bedømmes ut ifra. Tekstene kan forbedres flere ganger før de blir sluttvurdert. Hvordan vil denne alternative vurderingsformen gjøre sensor eller læreren som gir karakteren sikre på at «drøftingen» er elevens egen og ikke utført av et eldre familiemedlem eller betalt hjelp?
Berge og Ludvigsen vil altså ha omfattende endringer i eksamenssystemet mens hele eksamenssystemet i videregående allerede er under omfattende endring i forbindelse med nettbasert eksamen i stadig flere fag, i Nord-Trøndelag i alle fag i 2017. I sluttrapporten om eksperimentet i Trøndelag bekymret sensorene seg for spørsmål om plagiat, kildeliste, om oversettelsesprogrammer og om overvåkning av eventuell kommunikasjon ved nettbasert eksamen, selv om innstillingen til selve eksamensformen var positiv stort sett.
Skoleforskere uten kontakt med skolehverdagen kan overse at ikke bare ligger «djevelen i detaljene». Grunnleggende praktiske innsikter kan klargjøre utilsiktede konsekvenser av skoleeksperters dristige tanker om skole. Praktiske innvendinger kan imidlertid på avstand fremstå som vegring mot endring.
Er nåværende eksamensform med alle sine svakheter, som demokratiet, likevel å foretrekke fremfor alternativene? Vil nye vurderingsformer i møte med praktisk skolevirkelighet kanskje få utilsiktede konsekvenser skoleforskere ikke ser? Berge og Ludvigsen bør konkretisere for Morgenbladets lesere hva slags vurderingsformer de mener skal erstatte eksamensordningen de vil kaste på historiens skraphaug.