Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Ulven er (snart) død. Leve ulven!

De som roper «Ulv! Ulv!» høyest, blir hørt. Det er problemet i rovdyrdebatten, mener Noah-leder Siri Martinsen.

Annonse

Midt i debatten

SIRI MARTINSEN

Veterinær og leder i organisasjonen Noah – for dyrs rettigheter. Tirsdag denne uken demonstrerte flere tusen mot at regjeringen ikke skyter nok ulv. På lørdag er det i flere byer markeringer for vern av ulven, arrangert av blant andre Noah.

– Ulvepolitikken er blitt aktualisert på nyåret med regjeringens vedtak om å skyte færre ulver enn varslet – 29, i steder for 43. Hvor mange bør man egentlig skyte?

– Når en art er kritisk truet, sier Bernkonvensjonen i utgangspunktet at man ikke bør skyte noen. Det er de internasjonale forpliktelsene som ligger til grunn, og som vi bør forholde oss til. Så finnes det noen unntaksbestemmelser, men nå er vi kommet til et punkt der Norge tøyer konvensjonen til det absurde. For øvrig skytes det nå flere ulv en rovviltnemndenes sekretariat anbefalte.

– Du er veldig kategorisk. Bør ikke meningene til de som faktisk bor i ulvesonen tillegges litt vekt?

– Så du karakteriserer det som kategorisk å vise til Bernkonvensjonen? Å si at man ikke skal skyte kritisk truede dyr bør ikke være kontroversielt, men spørsmålsstillingen er symptomatisk for at mediene ikke utfordrer det politiske standpunktet om at rovdyrene skal forbli på rødlista. Dette er egentlig to ulike spørsmål, og til det andre vil jeg si at vi må huske at flertallet i Norge, også de med ulv i nærheten, er positive til og aksepterer at ulven er der. Nå er vi altså i en situasjon der man lytter til det høylytte mindretallet. Man har også et parti, Senterpartiet, som gnager på de samme argumentene som for eksempel rike grunneiere som tjener gode penger på jaktutleie og ser ville rovdyr som unyttige.

– Er virkelig flertallet som bor med ulv i nærheten positivt innstilt til ulv? Hvor har du det fra?

– Det er ganske kjent kunnskap. Norsk institutt for naturforskning har gjort undersøkelser over flere år, og tall fra både 2017 og 2018 viser at omtrent 60 prosent har et positivt syn på rovdyrene. Selv om ikke alle brenner så sterkt for dem at de nødvendigvis vil stille i demonstrasjonstog, synes de det er helt greit med ville rovdyr og natur innpå seg. Det er også en stor gruppe som ser det som skadelig at vi har en politikk som ikke er med på den naturdugnaden vi trenger for å gi truede ville dyr mer plass. Nå konkurrerer partiene om å skyte flest mulig av en art som tross alt er på rødlisten. Det er helt feilaktig miljøpolitikk.

– Da jeg våknet i dag kom jeg over en nyhetssak om at den amerikanske skuespilleren Megan Fox skal ha krevd væpnet vakt mot ulv da hun besøkte Norge i sommer. Er frykten hennes i alle fall litt forståelig?

– Generelt sett er det vanskelig å kommentere enkeltpersoners frykt, uten å ha snakket med dem. Saken startet i aviser med en tydelige holdninger mot rovdyr, før den ble plukket opp av riksmediene. Man må erkjenne at sterke næringsinteresser er kjernen i en del av motstanden, men frykt er en side-faktor. Mange plages av redsel for ulike ting, og ofte vil man da være interessert i å takle frykten. Det man ikke kjenner, kan man bli redd for. Vi vet at kunnskap om rovdyr kan dempe frykt. 

– Bærer ikke ulvedebatten litt preg av at byfolket skal fortelle bygdefolket hvordan de skal leve?

– Jo, men på en helt annen måte enn mange tror. Flertallet i distriktene ønsker rovdyr, og liker ikke stempelet som settes på bygdefolk som rovdyrmotstandere. Denne store gruppen blir underkommunisert i mediene, og opplever press fra det man kan kalle en lokal elite, for eksempel fra store grunneiere som også sitter på Stortinget. Rovdyrdebatten er ikke by mot land, det er ulike natursyn som står mot hverandre. Det kommuniseres dårlig i riksmediene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»