Annonse
11:48 - 31. januar 2019

Tysk, tynn og tom for ideer

Der 1963-utgaven var konkret, inneholder den nye fransk-tyske avtalen lite annet enn vagt beskrevne målsettinger. 

Angela Merkel og Emmanuel Macron ønsker å binde Tyskland og Frankrike tettere sammen. Foto: Sean Gallup/Getty Images
Annonse

22. januar undertegnet Angela Merkel og Emmanuel Macron en avtale som skal binde de to landene tettere sammen. Den forrige inngikk Adenauer og de Gaulle i Elyséepalasset i 1963. Den satte en sluttstrek for gammel fiendskap og åpnet for samarbeid på en rekke områder. Uten Elyséeavtalen ville det fransk-tyske EU-lokomotivet vært umulig. Begge tekster er temmelig korte. Men der 1963-utgaven var konkret, inneholder den nye lite annet enn vagt beskrevne målsettinger. Forklaringen er tysk.

Macron har vært pådriveren. Han har villet gjøre EU til et satsingsområde for sin presidentperiode. Samarbeid skal demme opp for nasjonalisme i eget land og i resten av unionen. Klarest kom dette til uttrykk i talen han holdt på Sorbonne i september 2017. I den listet han opp flere konkrete tiltak for å bringe EU ut av lammelsen brexit hadde skapt. Alene ville han ikke klare det. Et ja-svar fra Merkel ville gjøre talen til noe mer enn nok en fransk plan. Svaret kom, 10 måneder senere, i et kort intervju Merkel ga til Frankfurter Allgemeine Zeitung. Tausheten skyldtes Macrons ønske om en felles finanspolitikk for EU. I dag er samarbeidet begrenset, og det tjener Tyskland godt på. Lav eurokurs gir store eksportoverskudd for tyske bedrifter. Macron ville innføre et felles europeisk investeringsfond. Gjeldstyngede land ville kunne få kapital til å skape nye arbeidsplasser. At Frankrike er i denne gruppen var noe tyske kommentatorer og politikere raskt pekte på. Deres fremstilling var at forslaget ville tappe Tyskland for kapital. Derfor står det knapt noe om økonomi i avtalen.

Det andre store området der uenigheten er stor gjelder forsvar og sikkerhet. Brexit betyr at Frankrike blir det eneste landet i EU med en slagkraftig militær styrke og politisk vilje til å bruke den. I november i fjor lanserte Macron et forslag om en europeisk intervensjonsstyrke. Den skulle stå utenfor EU, på den måten kunne Storbritannia delta fullt ut. Franske og britiske soldater har sammen gjennomført oppdrag det ene landet knapt hadde klart alene. Macron ville sikre seg at dette samarbeidet ikke opphører.

Svaret fra Tyskland, med mindre forsinkelse denne gangen, var nedslående. Forsvarsministeren erklærte at dette var langt fra noen umiddelbar prioritet. Merkel derimot sa at hun gikk inn for prosjektet, men bare hvis det ble stilt under EUs kontroll. Dermed var også dette forslaget i realiteten gravlagt.

Riktignok dykker intervensjonsstyrken opp i den nye avtalens artikkel 6 som en målsetting. Det ligger langt frem. Skal en slik styrke ha noen verdi må den kunne handle på kort varsel. Men på tysk side er beslutningsprosedyrene såpass langtrukne at franske soldater vil være i kamp før tyskerne har pakket. Men som den franske kommentatoren Christine Ockrent tørt påpekte i en radiodebatt 14, januar, så var det tyske militæret utstyret «lamentable» – så begredelig at det ikke utgjør den store forskjellen om Bundeswehr kommer. På tysk side fremheves artikkel 6 som et fremskritt. Det skjer riktignok ikke uten en viss ufrivillig komikk som når to forskere fra SWP, det tyske Nupi, mener at avtalen vil gjøre det lettere å samordne den medisinske behandlingen av sårede soldater fra den fransk-tyske brigaden. Dem er det ikke mange av. Brigaden ble opprettet i 1989. I Tyskland pekes den på som et mønster for vellykket forsvarsintegrasjon. I Frankrike peker man ikke på den i det hele tatt. Riktignok er den flott når den paraderer ned Champs-Élysées 14. juli. I kamp er inntrykket annerledes. Den tyske kontingenten er underlagt så mange begrensninger på hva soldatene faktisk kan gjøre, at den militære slagkraften er så begrenset at brigaden sjeldent brukes. Behovet for medisinsk behandling er dermed ikke presserende.

Interessant nok inneholder den nye avtalen en passus om at de to landene skal samarbeide om utviklingen av en felles forsvarskultur. Det er ikke nytt, franske militære ledere har tidligere sagt at de motsetter seg en «germanisering». Knapt noe tror at det vil skje. Bruken av militærmakt for å løse internasjonale problemer er en integrert del av fransk politikk og til en viss grad også nasjonal identitet. Avstanden til den tyske pasifismen kan neppe være større.

Langt frem er det også til en felles politikk for våpeneksport, avtalens visjoner til tross. For Tyskland er våpeneksport et spørsmål om moral, for Frankrike om makt og innflytelse. Tyskland stanset salget av materiell til Saudi-Arabia i protest mot krigen i Jemen. Den franske holdningen var dels at dette betydde at Tyskland nå var helt uten innflytelse på utviklingen, men også at den tyske stansen rammet andre europeiske produsenter, ikke minst de franske, som var avhengig av tyske deler for å opprettholde sitt våpensalg.

John Vinocur, tidligere sjefredaktør i International Herald Tribune, skrev i Die Welt 13. januar at den tyske politikken lenge har dreid seg om å undergrave Frankrikes lederambisjoner fordi de uunngåelig understreker passiviteten på den andre siden av Rhinen. Frankrike grep militært inn i Syria, Macron har kritisert Putin for rullende kamera, han har også utpekt Kina som en trussel. Merkel har ikke gjort noe av dette. Skulle den nye avtalen bli etterlevd, vil den franske utenrikspolitikken miste sin klare profil. Det er derfor en slags trøst at teksten er så virkelighetsfjern at det ikke vil skje.

Kåre Dahl Martinsen

Professor, Institutt for forsvarsstudier, Senter for norsk og europeisk sikkerhet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem