Kronikk

Å stå alene ved Dovers klipper

Brexit kan få uante konsekvenser for alle aspekter av britisk samfunnsliv.

«On 29 March next year, the United Kingdom will leave the European Union. We will then begin a new chapter in our national life. I want that to be a moment of renewal and reconciliation for our whole country.»

Statsminister Theresa May skriver i et brev til sine landsmenn at Storbritannia igjen vil få kontroll over sine fiskerier, sitt landbruk og slippe å betale en «vast amount of money» til EU. Hun vil heller bruker 394 millioner pund i uken (rundt regnet 4 milliarder kroner – hver uke) til å ruste opp det nasjonale helsetilbudet. Det høres bra ut. Problemet er at det ikke er sant. Blir det brexit 29. mars, blir det meste som før. Men May står nokså alene og fører nasjonen mot klippene ved Dover. Juleferien har ikke ført til konverteringer den ene eller andre brexit-veien.

Dersom det britiske parlamentet skulle frembringe flertall for den foreliggende overgangsavtalen og Storbritannia dermed trer ut av EU den 29. mars 2019, vil ikke britene merke noe som helst. Ganske enkelt fordi det aller meste fortsetter nøyaktig som før. Fra denne datoen går britene over i en overgangsfase som i første omgang kan vare til 31. desember 2020. Den største forskjellen for britene er at de står uten politisk representasjon i EU-kommisjonen og at 73 folkevalgte britiske representanter til EU-parlamentet i Brussel drar hjem for godt. Penger til helsevesenet? Mulig Storbritannia kan låne til dette formålet, men det er i alle fall ikke kontingentpenger til EU-kassen som kan brukes til opprusting av helsevesenet. Britene skal betale til EU akkurat det samme som de hittil har gjort, like til siste dag i overgangsperioden. I tillegg kommer selve skilsmisseoppgjøret. Tallet her er ikke klart, men det snakkes om et beløp i størrelsesorden 40 milliarder britiske pund, sånn rundt 400 milliarder kroner. Beløpet skal dekke inn kostnader for fremtidige forpliktelser i EU som Storbritannia har del i.

I overgangsperioden mellom april 2019 og desember 2020 (og senest desember 2022) skal det forhandles på nytt og i detalj om en fremtidig avtale mellom Storbritannia og EU. Dette forhandlingsprosjektet er forankret i en politisk tilleggsavtale til skilsmisseavtalen, på 26 sider. Her er det flust med lovnader om best mulige løsninger, ambisiøse planer og en lovende fremtid for relasjonen mellom Storbritannia og EU. På kort sikt er likevel spørsmålet om de to avtalene og forslaget til skilsmisseoppgjør vil passere parlamentet ved Themsen. Sjansene er til stede, men de er ikke store.

Hvordan kunne britene havne i dette uføret? «Europe has to unite», sa Winston Churchill. Britene og alle andre Europa-interesserte har i ettertid lurt på om han inkluderte Storbritannia i denne anbefalingen. Britenes skepsis overfor nasjonene på kontinentet går langt tilbake i historien. Tony Blair klarte heller ikke å skape EU-begeistring blant øyfolket. Da statsminister David Cameron i 2016 lyste ut folkeavstemning om britenes medlemskap i EU, trodde han på den ene side at flertallet i folket ville si ja til fortsatt medlemskap, og på den annen side at de erkekonservative i hans eget parti ville stoppe gnålet om økt selvråderett, eller «rule Britannia» som ekkoet stadig lyder fra fordums tider i Det britiske samveldet. Cameron undervurderte grovt effekten av løgnaktig propaganda. I tillegg overså han identitetspolitiske effekter av at store velgergrupper utenfor London opplevde seg forrådt eller i alle fall glemt av den politiske eliten i Whitehall.

«Europe has to unite», sa Winston Churchill. Britene og alle Europa-interesserte har i ettertid lurt på om han inkluderte Storbritannia i denne anbefalingen.

Et paradoks i det britiske demokratiske systemet er det faktum at Ukip, som er et nasjonalpopulistisk parti, ikke slapp inn i Parlamentet i London på grunn av valgsystemet med enmannskretser. Ved valget til EU-parlamentet, som beskyldes for å være udemokratisk nærmest per se, slapp Nigel Farage inn som leder av Ukip. Fra sin plass i Brussel forsterket han et inntrykk av hvor dumme alle andre var og hvor mye britene led under byrdene fra EU. Noe av forklaringen på brexit kan således forstås som en protest mot den politiske eliten i London som ukritisk har slukt regel- og paragrafproduksjonen i EU-hovedstaden uten å ta hensyn til de følger globalisering, mangel på omstrukturering og en mislykket fordelingspolitikk fikk for millioner av briter utenfor London.

I møter med både aksjonister og aktører i Brussel og i London i høst, kom det tydelig frem en grunnleggende misforståelse. Britene var nokså overrasket over hvor lite fleksible EU-kommisjonen og sjefforhandler Michel Barnier var i møte med dem. Britene hadde lagt opp et forhandlingsløp hvor en skulle kjøpslå om det meste. I Brussel var erkjennelsen at britiske politikere ikke hadde forstått hva EU egentlig er.

Britiske forhandlere går for å være blant de dyktigste i verden, grundige, godt forberedte og løsningsorienterte. Det var da politikerne kom på banen, det skar seg. Lærdommen som manglet i London og grunnleggende fakta som Brussel ikke hadde evnet å formidle, er at EU er et juridisk system. Fellesskapet drives etter «rule of law». EU-domstolen er den øverste myndighet i tvistemål. Britene mente man kunne forhandle som om noe var bare «litt forbudt» eller at man i alle fall kunne gjøre unntak for dem. I et juridisk system betyr «påbudt kjøreretning til høyre» at man ikke får lov til å svinge til venstre, selv om man er brite.

Britiske forhandlere går for å være blant de dyktigste i verden. Det var da politikerne kom på banen, det skar seg.

Denne type misforståelser gjør seg også gjeldende i norsk Europa-debatt. «EU vil nok være fleksible med oss, ettersom vi har viktige produkter de ønsker seg.» Sånn fungerer ikke EU. «Alle» medlemsland har hver sin grunn for å være med i EU, og alle ønsker seg særvilkår. Dagens EU er slett ikke fri for konflikter, men en «alle-må-få-gjøre- som-de-ønsker-modell» ville føre til kollaps.

Den andre fundamentale lærdommen er nettopp hva integrasjon betyr. Britene ønsker seg en tollunion med EU. Det kan nok mange i Norge også ønske seg, slik at vi for eksempel kan ta ut mer av verdiskapingen på sjømaten vi produserer og som nå eksporteres som råvare. Misforståelsen ligger i at en tollunion i liten grad handler om tollsatser. Selv under WTO-regler er toll på industrivarer nesten borte. Tollunion handler om regler for hvordan konkurransen foregår, for standarder, for arbeidsvilkår, for offentlige subsidier, for miljøstandarder og for tekniske minstekrav. Dersom britene skal opprettholde fri adgang til den kontinentale delen av EU-markedet, må britisk industri produsere på like vilkår som deres konkurrenter på fastlandet og i Irland. Det vil i praksis si at industrien, konkurransepolitikken, miljøkrav og så videre, må innordne seg lover og regler fra EU. Plutselig var det kan hende ikke så dumt med europeisk unionstilknytning likevel? I Norge er dette perspektivet fraværende i retorikken fra de ivrigste EU- og EØS-motstanderne.

En tredje lærdom er en funksjon av punktet før: Mens England, Skottland og Wales er omkranset av sjø, er det en landgrense mellom Irland og Nord-Irland. Hvordan blir trafikken her etter brexit? Kan det være så vanskelig å finne ut av? Ja, det kan det.

Dersom Storbritannia velger å tre ut av EU fullstendig og uten avtale, vil det måtte settes opp grenseposter mellom de to landene på den irske øya. Det er jo fint for bygg- og anleggsbransjen, men risikabelt for den skjøre freden mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland. Grensen strekker seg omtrent 50 mil med rundt 200 veier og ferdselsårer mellom nord og sør. Nord-Irland har nytt godt av fri ferdsel til Irland, og en ny bom kan fort rive ned tilliten som er bygget mellom de to gruppene i nord. Man må ikke glemme at det er krefter både i Nord-Irland og i land langt unna som kan se seg tjent med at konflikten i Nord-Irland blusser opp igjen. I overgangsfasen vil grensetrafikken gå som nå, men også innholdet i en sikkerhetsløsning (backstop) er gjenstand for uenighet mellom Storbritannia og EU. En grense i havet mellom Storbritannia og (hele) Irland har vært diskutert, men i så fall må Nord-Irland få en annen status enn resten av Storbritannia. Theresa May har vært krystallklar på at dette ikke er aktuelt.

Lærdommen for Norge er at uten EØS vil vi komme i samme situasjon som det vi ser kan skje på den irske øya. Dersom alle varer som transporteres på skip, jernbane og trailere, skal fortolles på grensen mellom Finland, Sverige eller Danmark, vil det få omfattende konsekvenser for norsk eksport. Det er ikke godt å si hvor lang køen vil bli med laksetrailere ved Svinesund. Britiske transportøkonomer har for sin del anslått at det etter kort tid vil stå trailere fra Dover til et stykke forbi London med både fisk, jordbruksprodukter og industrivarer.

«I want my money back», sa Margaret Thatcher. Britene har i stor grad oppfattet EU som en vekslingsautomat, et handelsregime. Det er det mange i Norge som tror også. «La oss få en handelsavtale med EU», er det noen som sier. Saken er at EU er mye, mye mer enn handel. Siden forrige folkeavstemning i Norge i 1994 har EU utviklet seg mye og i mange retninger. EØS-avtalen har gjort det mulig for Norge å holde følge med våre nærmeste allierte og handelspartnere på det grunnleggende planet og med viktige tilleggsavtaler. Men avtalen er som sådan utgått på dato. Ja, den var jo egentlig ment å være den norske overgangsmodellen til vi skulle bli fullverdige medlemmer. Det er dette mange briter frykter skal skje dersom Storbritannia trer inn i Efta og blir det fjerde EØS-landet; at de blir del av en evig overgangsordning. På den annen side: Ingen tror at britene vil trives som «rule taker» slik vi i Norge har vendt oss til – og til overmål betale for det. Diplomater vi har snakket med, frykter at britisk innpass i EØS vil føre til et sammenbrudd av EØS-regimet vi kjenner.

Diplomater vi har snakket med, frykter at britisk innpass i EØS vil føre til et sammenbrudd.

Brexit demonstrerer hvor tett vi er knyttet til EU, både økonomisk, sosialt, kulturelt, innen utdanning og forskning, politisk og sosialt. Britene er spådd en reduksjon i BNP uansett hvilken EU-tilknytning de får. Det koster å stå alene. Spørsmålet er om de faller utfor klippene ved Dover og får en hard brexit. For Norge har EØS-avtalen vært en trygg inngjerding hvor vi har betalt oss til goder vi ellers ikke ville fått i det europeiske fellesskapet. Kan hende vi en dag blir voksen nok til å spille på lag med de andre i EU. Alternativet for Norge kan ikke være å følge i det skummende kjølvannet av britenes EU-exodus. Det eneste forsvarlige alternativet er å be om fullt medlemskap og demokratisk deltagelse i de fora som bestemmer hvordan vi innretter rammene for våre liv og vår fremtid.

Torbjørn Wilhelmsen

Sentralstyremedlem, Europabevegelsen i Norge

Mer fra Kronikk