Annonse
08:53 - 04. januar 2019

Sissel Solbjørg Bjugn er stor nok for alle

Det er som kjent først når en kulturmann sier noe, det blir lagt merke til.

Kvinnelig dikter utenfor Oslo-gryta: Usynliggjøringen av Sissel Solbjørg Bjugn kan ha mange årsaker. Pressefoto: Samlaget
Annonse

Det er gledelig at Sissel Solbjørg Bjugn (om enn først posthumt) trekkes frem av kritikere som Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet. Den sprelske forfatteren har fått for lite oppmerksomhet, men det er ikke riktig som Beddari skriver, at Olaug Nilssen og Gunhild Øyehaug (i Kraftsentrum 2/2006) iverksatte det første kanoniseringsforsøket av forfatteren. Hadde Beddari lest Karin Moe, ville hun ha sett at hun gjorde en innsats for å kanonisere Bjugn på 80-tallet.

Da Karin Moe debuterte med Kjønnskrift i 1980, var hun inspirert av Bjugns debut Den første avisa på Lofotveggen (1978). I kjølvannet av Cecilie Løveid innledet de en leken, kjønns- og maktkritisk transmodernisme med røtter i surrealismen, som Jan Erik Vold, Einar Økland og Tor Ulven eksperimenterte med i andre retninger, og Nilssen og Øyehaug tok videre.

Allerede i 1983 inkluderte Karin Moe Bjugn i boken Kvinne & kunstner («Då Coca-Cola blei ein gut som heiter Cocac-Ola»). Karin Moe var en viktig kvinnelitterær formidler på 80-tallet. Hun løftet ikke bare frem kvinnelige forfattere, men skapte også et forum for kvinnekritikk (Kritikkjournalen). Boken Kvinne og kunstnar var hennes første kanoniseringsforsøk når det gjaldt forfattere (Bjugn, Cecilie Løveid og Marie Takvam), billedkunstnere (som Synnøve Anker Ausdal, Synnøve Persen, Therese Nortvedt, Tone Vigeland og Marianne Heske), film (Vibeke Løkkeberg og Anja Breien), musikk (Synne Skouen, Maj Sønstevold og Radka Toneff), og teater (Thea Stabell og Tine Schwab). Karin Moes kanon har vist seg å bli stående – riktig nok først som en understrøm, for det er først nå mange av disse kunstnerne får sin plass i den offisielle litteratur-, kunst-, film-, musikk og teaterhistorien. Så også Sissel Solbjørg Bjugn.

I avdelingen for «patafysisk melding» i den rabulistisk sjangerutvidende boken Sjanger (1986) fortsetter Karin Moe sin alternative kanonisering. Her kritiserer hun blant annet en bokhandler for å mangle salgstalent. Han har nemlig plassert Den første avisa på Lofotveggen høyt oppunder taket i hyllene med ryggen klemt mellom Bjerke og Bjørlykke. I stedet burde han ha plassert den fargerike boken i utstillingsvinduet omkranset av feite, fine oppskrifter fra Doggerbanken og fiskeboller i bomull – som kunne gitt kundene «verdens hottaste bokfiske» og noe å leve av («KOM SJÅ LES & ET»).

Usynliggjøringen av Sissel Solbjørg Bjugn kan ha mange årsaker. En ertelysten surrealistisk dame nordafor kunne ha problemer med å slå gjennom blant kulturmenn og romankritikere i Oslo-gryta. Ikke alle kritikere har profesjonell distanse nok til å lese kjønnsoverskridende eller verdsette et mangfold av sjangre og skrivemåter, og Sissel Solbjørg Bjugn hadde både feil kjønn og skrev i gal sjanger. Dessuten bosatte hun seg på feil sted (noe også Karin Moe fikk føle betydningen av, da hun flyttet fra Oslo). I Sjanger lar Moe søringene få passet sitt påskrevet («[e]ller kan ikkje folk her lesa NordforDovreskrift, så få opp ordboka Nordpatafysisk – Søring ja, stå du berre der og sjå ut som et viskelær […]»). Særlig vi i Oslo-gryta har det med å usynliggjøre andre deler av Kultur-Norge («nord for Sinsen-krysset», som vi sa på Bjølsen).

Når Carina Elisabeth Beddari overser Karin Moes kanonisering av Sissel Solbjørg Bjugn, må det skyldes noe annet enn kjønn og geografi, og kanskje har det noe med generasjonstilhørighet å gjøre? Hver generasjon har jo en tendens til å tro at det er de som har funnet opp kruttet. Nå har imidlertid en mannlig kritikervenn og forfattervenn trukket Sissel Solbjørg Bjugn frem igjen. Tor Eystein Øverås har redigert tekstutvalget Skrive, teikne, røre og slåst! Av og om Sissel Solbjørg Bjugn, og Einar Økland har skrevet innledning til samleutgivelsen Sjonglering og Bjugnlering. Dikt og tekstar 1972–1999. Istedenfor å kritisere Samlaget for å la disse vennene bidra til relanseringen og kanoniseringen av Bjugn, burde vi takke dem! For det er som kjent først når en kulturmann sier noe, det blir lagt merke til. Så la dem bare sørge for at den frilynte forfatteren av landets største heltinnedikt i Sapfotradisjonen (Heltinnetrinnet fra 1989) blir alle menns utbrettbare graffitiforfatter – og vår! Hun er stor nok for oss alle.
 

Wenche Larsen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»