11:46 - 30. januar 2019

Sangene fra taket

Med hvert sitt instrument, med trygg visshet om sitt unike fellesskap, til tross for at mye tyder på at det går mot slutten, og med gleden over å få spre musikken til et levende publikum, brer smilene seg, skriver Henrik Syse.

Hvorfor blir The Beatles stående som vår tids fremste musikkfenomen, spør Henrik Syse. Det er femti år siden den legendariske tak-konserten i Savile Row i London 30. januar 1969. Foto: Evening Standard/Hulton Archive/Getty Images

Det er lunsjtid i den trange, nedre delen av fasjonable Savile Row i London, rett ved Regent Street og Piccadilly Circus, på en hektisk og kjølig januartorsdag. Monotonien og gatestøyen brytes av musikk fra oven. Ingen nede på gaten kan se hvem det er. Men stemmene og lydbildet er gjenkjennelig. The Beatles er i gang med sin aller siste konsert.

Vi legger snart bak oss et tiår med 50-årsmarkeringer for alt som skjedde på 1960-tallet. Mange vil mene at det blir vel mye nostalgi stilt overfor et tiår som brakte opprør, krig, totalitære massedrap, invasjoner og opprustning. Men kanskje er det desto viktigere å minnes fremskrittene, håpet og kreativiteten som dette tiåret – kanskje ikke så ulikt det som snart går mot sin slutt – representerer. Og da kommer vi ikke utenom John, Paul, George og Ringo.

Hvorfor blir The Beatles stående som vår tids fremste musikkfenomen? Mye av forklaringen ligger i kombinasjonen av det tidstypiske og det tidløse. Deres musikk fanger 60-tallet på en måte som fremkaller sterke tidsbilder: ungdomsopprør, frigjøring, åpning mot en større verden og eksperimentering med både det ufarlige og det destruktive. Gjennom The Beatles kan vi følge 60-tallets utvikling, fra fire velkledde, korthårede gutter som ble ansett for å være både langhårede og farlige, til fire uflidde menn i outrerte klær som var blitt akseptert av samfunnet og likt også av mange foreldre og besteforeldre.

Samtidig makter The Beatles å fange det tidløse. Slik Mozart representerte det ypperste av wienerklassismen, og Bach før ham det beste av barokken, er Beatles’ musikk tilgjengelig og gjenkjennelig langt utover sin egen tid. Også andre popartister har maktet noe av det samme. Som New York Times-skribent David Brooks treffende har påpekt, er det interessant hvordan The Beach Boys kan få selv den mest eminente landkrabbe til å lengte etter surfingens California, eller hvordan Bruce Springsteen hjelper oss å finne oss selv i industrialismens New Jersey – uten at vi noensinne har vært der. Deres musikk er lokal og global, tidstypisk og tidløs på samme tid.

Det spesielt imponerende med guttene fra Liverpool, også sammenlignet med andre kreative artister, er evnen til konstant fornyelse. Det normale fra gruppens hånd var rundt 30 nye sanger hvert år, de fleste skrevet av dem selv, og med en aldri fraværende uro: Hva kan vi gjøre for å fornye oss nå?

Kreativiteten hadde imidlertid en kostnad. De fire var så tett sammenvevd at de tæret på hverandre. Ikke minst ble det tydelig da tospannet Lennon-McCartney ble utfordret av George Harrison som verdig konkurrent. Narkotika, personlige relasjoner som gikk i oppløsning, og det enorme presset fra omverdenen bidro også til den vonde slitasjen.

Narkotika, personlige relasjoner som gikk i oppløsning, og det enorme presset fra omverdenen bidro også til den vonde slitasjen.

Og dermed er vi fremme ved januar 1969. Innspillingen av dobbeltplaten The Beatles (The White Album) var blitt avsluttet i oktober 1968 og hadde tappet batteriene. John var i ferd med å gli inn i en ødeleggende heroinavhengighet og ville dessuten mye heller være sammen med sin nye venninne Yoko Ono – og heroinet, som nær tok knekken på ham – enn med de tre Beatles-gutta. George fikk selvtillit gjennom samvær med Eric Clapton, Bob Dylan og The Band og merket hvor trøtt han var av å være tredjefiolinist i The Beatles. Trommeslager Ringo følte han ble stadig mer overflødig og snuste på en karriere som skuespiller. Bare Paul var entusiastisk på bandets vegne, men ble sliten av å dra de andre etter seg.

Så hva er da neste kapittel? Jo, vi må ut, tenker de fire, særlig Paul; vi må spille for publikum igjen. Hva om vi blir filmet mens vi øver på nye sanger, og så avslutter med en stor konsert på et eksotisk sted?

Spennende idé, dårlig utførelse. I Twickenham filmstudio er det goldt og upersonlig idet de setter i gang torsdag 2. januar. John har nesten ingen ideer og virker fraværende. George prøver seg med sang etter sang, men får liten respons og blir lei. Paul prøver å være entusiastisk, men fremstår for de andre som sjefete. Ringo ser tomt foran seg fra bak trommesettet. Ved Johns side sitter Yoko, og hun ser visst seg selv nærmest som del av gruppen. De tre andre vet ikke helt hvordan de skal reagere.

Fredag 10. januar går det galt. George proklamerer overfor de andre at han forlater bandet, sier at de får sette inn en annonse i avisen etter noen som kan erstatte ham, og går sin vei. Ryktene går om at det er en krangel med John – ikke Paul, som ettertiden har antatt – som er utslagsgivende. Hektisk møtevirksomhet i de påfølgende dagene får ham overbevist om at de i hvert fall må gjøre ferdig filmprosjektet. Han setter som betingelse at de skal inn til byen og sitt nye platestudio i London sentrum, og at de ikke skal ha noen stor, komplisert konsert. George orker bare ikke.

Ting roer seg, keyboardisten Billy Preston blir med og bidrar til bedre atmosfære, sanger blir gjort ferdige, og kameraene får i høyeste grad det de skal ha når gruppen bestemmer seg for å avholde den planlagte konserten på taket av bygningen der plateselskapet Apple har studio og kontorer. Den varer i rundt 40 minutter før politiet avbryter dem – det kommer klager på bråk. Dagen etter samles de i studio og spiller inn sanger som ikke egnet seg på taket, ut fra samme konsept: live, uten overdubbinger og studio-perfeksjonisme.

I disse opptredenene ser vi enda en ting som gjør The Beatles tidløse: spillegleden, også i motgang. Med hvert sitt instrument på taket, med trygg visshet om sitt unike fellesskap, til tross for at mye tyder på at det går mot slutten, og med gleden over å få spre musikken til et levende publikum, brer smilene seg. Med den drivende «Get Back» på taket, eller med den melankolske og håpefulle «Let it Be» i studio dagen etter, kan vi se på nært hold at tidenes største popgruppe, selv i oppbruddets stund, skriver enda et nytt kapittel.

Filmen det hele resulterer i, «Let It Be», blir i hovedsak et sorgens kapittel, med konsert-opptredenene på taket og i studio som hederlige unntak. Platen av samme navn er langt fra deres beste. Begge utgis over et år etter innspillingen, samtidig med at gruppen annonserer at det er slutt, og etter at platen Abbey Road er kommet i mellomtiden.

Men også «Let It Be» forteller en evig historie som overskrider den kalde, grå, urolige januarmåneden i 1969. I sangen «Let It Be» synger Paul om sin avdøde mor som møter ham i en drøm. Det er personlig, konkret og tragisk. Men sangen er også en universell salme, en bønn om å la det vonde ligge og om å legge bort uenighet og skape en bedre verden.

Det håpet står seg, 50 år etter at The Beatles’ musikk på mystisk vis spredte seg fra et tak i London sentrum.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»