Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Navn skal være gjenkjennelige

«OsloMet» og «Norec» viser at regjeringen ikke tar innover seg det faktum at navnelaging er språkpolitikk i praksis. 

Må klargjøre: Jeg forventer at språkloven, som kulturminister Trine Skei Grande har varslet vil komme, vil innebære klarere kjøreregler for den vedtatte språkpolitikken, skriver Åse Wetås. Foto: Trond Solberg/VG/NTB scanpix
Annonse

«Ja til bevæpning av Språkrådet. Språkrådets spesialsoldatar bør rykke inn i styrerom og mot sakkosekksitjande namnekonsulentar.» Twittermeldinger som denne, støttende lederartikler og heiarop har Språkrådet vært overøst med de siste årene. Hovedoppslaget i denne avisen 21. desember er trolig den mest omfattende reportasjen om navn som etter Språkrådets mening bryter med tilrådde prinsipper for navnelaging i det offentlige. Likevel skulle jeg mer enn gjerne ha byttet ut gode oppslag mot flere gjennomslag – ikke for Språkrådet, men for den norske språkpolitikken. 

Denne språkpolitikken er lover, regler og føringer fra storting og regjering – det norske demokratiet – ikke innfule påfunn fra Språkrådet for å ødelegge navnefester vi ikke var invitert til. Språkrådet skal selvsagt ikke bevæpnes. Det er heller ikke nødvendig å erstatte Språkrådet med en hel språkfabrikk, slik kommentator Aksel Kielland skriver i Morgenbladet 29. desember, eller å legge ned Språkrådet og fordele kompetansen vår på departementene, som professor Anders Breidlid foreslår i Morgenbladet 4. januar. Men ja, Språkrådet mener det er på høy tid å ta i bruk mer kraftfulle virkemidler for å følge opp sentrale deler av språkpolitikken. Jeg forventer at språkloven, som kulturminister Trine Skei Grande har varslet vil komme, vil innebære klarere kjøreregler for den vedtatte språkpolitikken.

Språkrådet mener det er på høy tid å ta i bruk mer kraftfulle virkemidler for å følge opp sentrale deler av språkpolitikken.

Navn i det offentlige har en viktig demokratisk funksjon: De er mentale knagger og kontaktpunkt mellom myndighetene og folket. Navnene skal være informative og gjenkjennelige. Et gjenkjennelig navn på en statlig institusjon er presist, jordnært, mest mulig selvforklarende og følger normale regler for sammensetning på norsk. Alle disse kriteriene er gjennomsyret av trausthet, men de gir gjennomsiktige og forståelige navn med lang holdbarhet. Kielland har nok rett i at «merkevarebygging og forretningsdrift på internettets premisser» ofte «handler mer om å kommunisere med programvare enn med mennesker», men jeg kan ikke se noen direkte motsetning mellom de nevnte kriteriene og et godt offentlig virksomhetsnavn som er søkbart og gir treff. Finanstilsynet, Høgskolen på Vestlandet, Kartverket – alle disse navnene er gode, gjenkjennelige og trauste, selv om to av dem er relativt nye. De er også fullt søkbare.

Norsk rettskrivning er demokratisk forankret i regjering og storting. Det bør den også være når det faktisk er tale om klare føringer for hvordan statstilsatte, elever og lærere skal uttrykke seg. Når det offentlige Norge på denne måten bestemmer over hvordan andre skal skrive, kan ikke departementer og statlige institusjoner selv bryte med rettskrivningen med vitende og vilje. Når navn som OsloMet, Bane NOR og Norec blir vedtatt i regjeringen, betyr det at departementene og regjeringen ikke har tatt innover seg at navnelaging i staten er språkpolitikk i praksis.

Den norske språkpolitikken legger klare føringer for hvordan vi kan ta vare på språket. Det krever handling og bevissthet fra alle deler av samfunnet, og det krever at vi diskuterer og prioriterer språkpolitikk. I denne sammenhengen blir statlige virksomheters litt for kreative navnevalg til uheldige symbolsaker. Når et norsk universitet endrer navn til Oslomet og setter opp skilt med Oslo Metropolitan University, sender det signaler om at et intuitivt forståelig, norskspråklig navn ikke er godt nok for en norsk utdanningsinstitusjon. Slikt undergraver den norske språkpolitikken – at norsk er et fullverdig språk som både kan brukes og er i faktisk bruk overalt i det norske samfunnet.

De kommunenavn- og fylkesnavnsakene som fremdeles blir diskutert og kritisert, gjelder de samme navnene som Språkrådet hadde innvendinger mot.

Når den pågående runden med kommune- og fylkessammenslåinger er gjennomført i 2020, vil vi ha fått 53 nye navn. Mange av navnene vil vi kjenne fra før, og de aller fleste er gode – som Trøndelag, Senja, Indre Fosen, Bjørnafjorden, Tønsberg. Likevel blir det de uheldige unntakene som får oppmerksomhet, og det overrasker meg ikke. De kommunenavn- og fylkesnavnsakene som fremdeles blir diskutert og kritisert, gjelder de samme navnene som Språkrådet hadde innvendinger mot; vi mente at det trengtes en grundigere saksbehandling. Som rådgivende organ er Språkrådet fullt klar over at det er flere hensyn å ta i en navngivingsprosess, og at navnesaker kan være politisk følsomme. 

Men nettopp derfor er det viktig at navn blir tatt på alvor. Når lovforslag om fylkesnavn blir sendt til Stortinget uten vanlig prosess med høring, er ikke det bare i strid med vanlig juridisk praksis, men også et signal om at språkpolitikken ikke er så viktig. Dessverre vil vi nok måtte leve med støy rundt navn som Vestland, som vil fortsette å være i konflikt med Vestlandet. Min spådom er at dette er for viktig for folk til at det vil gå seg til sånn helt uten videre.
 

Åse Wetås

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»