00:00 - 11. januar 2019

Nasjonalgalleriet var en gang et hjem

Brevet lever: John David Nielsens debattinnlegg, slik det ankom Morgenbladets redaksjon.

Siden 1954 har jeg oppsøkt Nasjonalgalleriet med jevne mellomrum – i perioder én gang i uken efter å ha vært innom Deichman. Disse to institusjoner var den gang mitt «hjem», og hva er et hjem? Det er som Alf Larsen skrev «den annen hud», et beskyttende lag mot en kaotisk og kald omverden. I museet og biblioteket: begge steder rådet stillheten.

Til å begynne med var det gipsen i første etasje i Nasjonalgalleriet som tiltrakk seg oppmerksomheten: den antikke gipsen med Laokoon-gruppen i spissen, men mest den gotiske gipsen. Men siden våget man seg opp trappene til maleriene i annen etasje og endte som oftest, lengst, i tredje etasje, som var uten elektrisk belysning og lite besøkt, så man fikk ha bildene for seg selv. Denne idyllen varte så lenge Gerhardsen regjerte. Men en gang i 1980-årene kom nye tilstander. Nasjonalgalleriet den gang sto i grell kontrast til det museum vi har i dag. Nå har man ofte vanskelig for å få øye på maleriene, på grunn av alle turistene. Før ville man ha kunsten ut til folket, nå er det turistene den skal frem til.

Denne idyllen varte så lenge Gerhardsen regjerte. Men en gang i 1980-årene kom nye tilstander

De som er satt til å formidle kunsten i museet, vil i sine sikkert velmente forsøk på å gjøre kunsten tilgjengelig for hvermann, lett komme i veien for det de skal formidle: De er livende redde for at tilskuerne selv enkeltvis skal finne frem til de bilder de foretrekker.

Når nå bildene snart skal flyttes til det nye gigantmuseet på Aker Brygge, er det et spørsmål om når man neste gang vil få se igjen de bilder som i så mange år hadde sin faste plass i Nasjonalgalleriet. Man visste at der hang J. C. Dahls måneskinn-bilde fra Larvik, der hang Ludvig Karstens «Blåkjøkken», der var Manets bilde fra Verdensutstillingen i Paris, for bare å nevne et par-tre bilder man hadde en forkjærlighet for. I det nye museet vil man operere med rullerende utstillinger, alle med – vil jeg tro – et eller annet tema, utpønsket av de aldri hvilende kuratorer.

Et viktig innslag i museene i dag er all teksten på veggene – et utslag av hva filosofen Etienne Gilson har kalt «den pedagogiske imperialisme» – dette i motsetning til før, hvor bildene fikk lov til å virke ut fra seg selv.

Nasjonalgalleriet var i det minste for denne tilskuer, et hjem. Men museet var også et hjem for alle disse bildene, som Heine kalte hittebarn: de levde videre løsrevet fra sin opprinnelse. De er stumme. Det vil si: de taler sitt eget språk som ikke kan omsettes i ord. Hver gang man gikk inn i Nasjonalgalleriet, visste man aldri på forhånd hvilket av verkene man ville bli innfanget av. Det var like meget bildene som så meg, tilskueren, ut, som det motsatte.
 

John David Nielsen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.