Jeg prøver å se for meg kvinnedagen. Hvilke paroler som blir sentrale og hvem som kommer til å gå i paraden. Ser for meg at det blir mange rivende, sterke appeller som tar for seg temaet abort. Ser for meg slagord som alle kommer til å huske. Slagord som kommer til å bli sittende dypt i ryggmargen. Mange som nok en gang skriker høyt og tydelig. Abortloven er ikke et forhandlingskort. Alle former for familier er greit.
Alle kvinner er like mye kvinne uavhengig av om man tar abort eller ei. Uavhengig av seksuell orientering og om man er cis-kvinne eller transkvinne. Alle kvinner er like mye kvinne uavhengig av om er barnløs eller har ti barn. Uavhengig av om man er enslig mor eller er i parforhold. Alle kvinner er like mye kvinne uavhengig av sosial og økonomisk status. Alle kvinner er like mye kvinne uavhengig av funksjonsevne. For alle kvinner er like mye kvinner og like mye verdt.
Jeg ser for meg kvinnedagen igjen. Ser for meg et kjønnsmangfold som heier hverandre frem. Det er regnbueflagg som vaier i vinden. Alle partier er representert. Alle er med i den synlige kampen vi har til felles. Det er kvinnen og mannen i gata. Det er gult og rødt. Det er funksjonshemmede kvinner som ikke er funksjonshemmede lenger, fordi de samfunnsskapte barrierene er ikke-eksisterende. Noen har banet en vei mot et tilgjengelig Norge. T-skjortene som partimedlemmene går kledd danner en usortert regnbue. Ingen er redde for å gå i paraden. Ingen kjenner på skam for å tilhøre feil parti. Ingen kjenner skam for å ikke være kvinne nok. Det er saklige debatter, tårer og smil. Folk går med hevet hode og det er ikke på liksom. Kanskje dette ikke er 2019 eller 2020. Men mens jeg lukker øynene føler jeg at det ikke er så langt igjen.