Kommentar

Kvinne, kjenn din strandkropp! skriver Nora Mehsen.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

---

Årsskiftet er et klassisk tidspunkt for selvutvikling. For omtrent ett år siden skrev jeg en Morgenblad-tekst om at jeg var alene på en hytte i Oslomarka, i et forsøk på å finne meg sjæl. Utedo, brønn og solcellestrøm var de magiske ingrediensene som visstnok skulle føre til både sjelero og kronisk norskhet. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg faktisk fant på denne ekspedisjonen, men 2018 har i hvert fall langt ifra vært et år hvor jeget mitt har vært i vater. Ved det nåværende årsskiftet har jeg derfor gått for et annet åsted for selvutviklingen – et sted som på nye vis har konfrontert meg med mitt kroppslige kjønn.

I skrivende stund sitter jeg nemlig på en strand på en liten øy i Sørøst-Asia, i et geografisk område som av mange nordmenn blir betegnet som «Syden». For første gang i mitt liv er jeg på en badeferie. Jeg har vannangst. Jeg kan knapt svømme. Og man kan dele alderen min i to for å komme frem til et omtrentlig tidspunkt for når jeg sist hadde på meg badetøy. Og iført det blir man jaggu stilt ansikt til ansikt med ens egen kropp.

På samme måte som jeg researchet overlevelsesteknikker i forkant av fjorårets nevnte hyttetur, har jeg gjort mitt for å forberede meg på å praktisere kollektiv halvnakenhet. Dersom man gjør et nettsøk for å finne ut hva en kvinne trenger å gjøre med kroppen sin for å bli strandklar, er det nemlig ikke rent lite som skal til.

Ifølge Dagens Næringsliv, er det mulig å få ordnet seg en «sexy strandkropp» på bare få uker, ved å spise lite og sunt nok og trene store muskelgrupper. En forbedret skulderholdning vil også kunne få meg til å se slankere ut. Akkurat det der med mindre spising og mer trening virker litt stress, merker jeg. Men å rette meg litt opp i ryggen, skal jeg da kunne klare. Tipsene fra TV2s moteeksperter virker mer appellerende med hensyn til mitt foretrukne aktivitetsnivå – «dropp treningen, juks deg sexy»!

Med spraytan-sixpack, voksede flater og multifunksjonelt badetøy som dekker cellulitter, hever skinka, styrer unna kameltå og synkroniserer brystvortene, skulle jeg altså vært klar til dyst. Hva er vel en kvinne, om det ikke er en som mestrer kunsten med å tøyle og regissere sin egen femininitet?

Side om side med artiklene om alle problemområdene jeg må kvitte meg med eller dekke til, finner jeg imidlertid også flust av tekster om at jeg skal hylle og være stolt av den kroppen jeg har. «Du er en gudinne! Gjør motstand mot skjønnhetstyranniet! Kvinne, elsk din kropp»! Selv om denne typen budskap funker for mange til å bygge selvtillit, kan det fortsatt være en seig affære å forholde seg til alle disse motstridende beskjedene om at du skal hate kroppen din i det ene øyeblikket, og så elske den i det neste.

Skjønnhetstyranniet er et folkehelseproblem.

En viktig komponent i skjønnhetstyranniets logikk er at det får oss til å bli våre egne tyranner. For uansett hvor opplyst og samfunnskritisk feminist man er, føles det godt for mange av oss å bli vurdert som vakre og vondt å bli sett på som stygge – enten dommen kommer fra andre eller oss selv. Så hvordan manøvrerer man i dette minefeltet, der konformitet til snevre skjønnhetsnormer og kroppspositivitet begge kan fremstå som uoppnåelige idealer?

Når de siste tallene fra Ungdata viser at hele 7 av 10 ungdommer i Norge opplever press om å se bra ut eller ha en fin kropp, er vi i hvert fall nødt til å ta grep. Vi må jobbe hardere og bredere for at stranden – og alle andre deler av samfunnet – virkelig oppleves som allemanns- og kvinnseie. For skjønnhetstyranniet er ikke bare noe et knippe engasjerte feminister skal gjøre motstand mot – det er et folkehelseproblem. Og som ungdomsorganisasjonen Press så klokt argumenterer for, trengs det å temmes av alle gode krefter – fra blant annet skolen og helsetjenesten til reklame- og mediebransjen.

Så mens regjeringens opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse fortsatt lar vente på seg, vil jeg forsøke å leve litt mer etter mottoet: «Kvinne, kjenn din kropp!» Jeg vil bruke det kommende året på å slippe litt tak i jaget etter å temme kroppen min etter trange skjønnhetsidealer og til å elske den så fordømt mye. Jeg vil øve på å la kroppen min bare få lov til å være litt oftere, enten det er på stranden eller andre steder.

For er det noe jeg har skjønt mens jeg sitter halvnaken på denne stranden, side om side med landsmenn med samme bekledningsnivå, så er det at det slett ikke er en strand- eller sommerkropp jeg er ute etter. Det er en overalt- og helårskropp.

Mer fra Kommentar