Annonse
10:13 - 13. januar 2019

Konferansen som endret verden

18. januar er det 100 år siden Pariskonferansen tok til. Flere av kildene til dagens konflikter i Midtøsten er å finne i resultatet fra fredskonferansen i Paris.

Maleri av William Orpen, The Signing of Peace in the Hall of Mirrors, Versailles, 28th June 1919.
Annonse

«Dere holder verdens fremtid i hendene», sa Frankrikes president Raymond Paincare da han åpnet fredskonferansen i Paris 18. januar 1919. Han hadde sine ord i behold. Det var enorme oppgaver som lå foran diplomatene fra de 32 landene som var samlet. Målet var å sette punktum for første verdenskrig, samt hindre at noe tilsvarende skulle skje igjen. Dette betød at det skulle forhandles frem egne traktater for hver av de tapende partene: Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket. De allierte, med Frankrike, Storbritannia, USA og Italia i spissen, hadde vunnet, og det var disse, «De fire store», som var arkitektene bak hver av traktatene som ble utformet i løpet av året konferansen varte.

De enorme menneskelige og materielle tapene og lidelsene som fulgte av krigen, hadde imidlertid gitt grobunn for krefter det skulle vise seg å bli vanskelig å temme. Allerede i sin åpningstale ga den franske presidenten uttrykk for hvilke enorme belastninger Frankrike hadde vært igjennom. Han understreket også hvilken ulykke det var at nasjonen Tyskland var blitt opprettet. At datoen 18. januar ble valgt som starttidspunkt for konferansen, var ingen tilfeldighet. Dette var nemlig årsdagen for tysk samling i 1871.

De tapende nasjonene fikk ikke anledning til å delta på konferansen som fant sted i det franske utenriksministeriet i Quai d`Orsay i hjertet av Paris. De allierte fryktet å bli spilt ut mot hverandre under forhandlingene. Russland deltok heller ikke, da de under bolsjevikenes ledelse hadde trukket seg ut av krigen i mars 1918 og med det gjort seg svært upopulære hos sine tidligere alliansepartnere. I tillegg støttet de allierte bolsjevikenes motstandere under den pågående borgerkrigen i Russland, noe som skapte voldsom harme i Moskva.

Konferansens første sak kom fra USAs president Woodrow Wilson. Med seg i bagasjen hadde han en liste på 14 punkter han mente vil gi en bedre verdensorden. Det siste punktet på denne listen gjaldt etableringen av en internasjonal organisasjon som skulle hindre fremtidige konflikter. Juli-krisen 1914 sto som en skremmende påminnelse om hva dårlig konflikthåndtering kunne føre til. Wilson ønsket også en verdensorden der de svakere nasjonene ble beskyttet mot de sterkere, samt at nasjoner burde dannes ut fra folkegrupper som av naturlige grunner hørte sammen. Etableringen av denne internasjonale organisasjonen, Folkeforbundet, kom til å utgjøre Versaillestraktatens første del.

Den andre delen av Versaillestraktaten gjaldt oppgjøret med Tyskland. Straff, betaling og beskyttelse ble de sentrale stikkordene for oppgjøret. USAs president ville ha et mildt oppgjør. Han ville at Tyskland skulle få demokrati og økonomisk vekst så snart som mulig. Dette håpet han også skulle demme opp for en mulig spredning av bolsjevikrevolusjonen. En tysk økonomi på skinner var heller ingen ulempe for den amerikanske eksportnæringen.

Frankrikes statsminister Georges Clemenceau hadde et ganske annet ståsted. For franskmennene var krigsskadeerstatningene viktige, men enda viktigere var det å hindre et fremtidig tysk angrep. Franskmennene mente oppskriften på fred var å svekke Tyskland mest mulig, både økonomisk, militært og territorielt. Det franske utenriksministeriet gikk så langt som å hevde at «det er nødvendig å ødelegge Bismarcks verk». De så helst at Tyskland ble splittet opp i flere småstater. Dette ble det imidlertid tidlig satt en stopper for.

Storbritannias statsminister David LIoyd George landet et sted midt imellom disse to ytterpunktene. Han så for seg en fremtidig maktbalanse mellom Tyskland og Frankrike på kontinentet. Britene hadde ingen intensjoner om å gjøre sin gamle erkerival, Frankrike, til en europeisk stormakt igjen. Rivningen mellom de tre stormaktene fortsatte helt frem til traktatens sluttføring.

Det lå en tung symbolikk bak valg av tid og sted for signeringen av det endelige krigsoppgjøret med Tyskland den 28. juni 1919 i Versailles. Datoen 28. juni var femårsdagen for skuddet i Sarajevo, og det var i speilsalen i Versailles Tyskland 48 år tidligere erklærte seg som nasjon etter Den fransk-prøyssiske krigen.

Versaillestraktatens harde krav skapte umiddelbart sjokkbølger både i og utenfor Tyskland. Landet måtte avstå alle sine kolonier, samt 10 prosent av sine landområder. Dette førte til at de mistet noen av sine viktigste industriområder, samtidig som landets befolkning ble redusert med 13 prosent. I tillegg måtte de ruste kraftig ned og betale krigserstatninger. På toppen av dette ble Tyskland, sammen med sine allierte, tillagt skylden for krigen.

Versaillestraktaten var den første av de såkalte forstadstraktatene som fulgte med krigsoppgjøret. Det neste landet som fikk fremlagt sin traktat, var Østerrike på slottet Saint-Germain 10. september. Selv om etnisitet ble det styrende prinsipp i etableringen av de nye nasjonene i Europa, kom ikke dette til å gjelde for den tysktalende befolkningen, for Versaillestraktaten tillot ikke en sammenslåing av Tyskland og Østerrike. Et stor-Tyskland midt i Europa var ingen interessert i. Deretter fulgte traktaten for Bulgaria i slutten av november i Neuilly-sur-Seine. Året etter fikk Ungarn sin traktat i Trianon, og det Osmanske riket i Sèvres.

I kjølvannet av konferansen ble kartet for Europa og Midtøsten tegnet på nytt. På ruinene av de gamle keiserrikene vokste en rekke nye nasjoner frem, fra Finland i nord til Jordan i sør. Polen så på nytt dagens lys, etter en lang tornerosesøvn. I Midtøsten kom Storbritannia og Frankrike til å sette grep med sine mandatområder. På tvers av religiøse og etniske grenser ble statene Syria, Irak, Libanon og Jordan etablert. Flere av kildene til dagens konflikter i Midtøsten er å finne i resultatet fra fredskonferansen i Paris.

I dag, 100 år etter, er det imidlertid først og fremst Versaillestraktaten og oppgjøret med Tyskland som sitter igjen i vår kollektive bevissthet etter Pariskonferansen. Fra første stund var den generelle holdningen at Tyskland ble for hardt behandlet. Den senere så verdensberømte økonomen John M. Keynes mente den kom til å skap økonomisk kaos i landet. Men det fantes unntak. Den franske øverstkommanderende Ferdinand Foch mente at Tyskland ble for mildt straffet, og uttalte: «Dette er ingen fred! Dette er tyve års våpenhvile». Han fikk sørgelig rett. Å bryte «lenkene fra Versailles» skulle bli et av Adolf Hitlers fremste mål.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Klassisk musikk fortjener bredde og bør gi lytterne frihet til å velge egne rammer for musikkens opplevelser.»
«Er kjæresten min sitt etiske standpunkt så langt fra mitt eget at vi vil bruke tiden vår på å endre hverandre, eller bør vi slå opp?»
«Vi gjør klokt i å omfavne Plan S som et middel på vei mot kvalitetsmessig bedre forskning.»