Annonse
00:00 - 25. januar 2019

Hvordan kan jeg vite at du er et menneske?

Ridley Scotts klassiker Blade Runner tenker dypt og interessant om rase. Men når det gjelder kvinner, glemmer filmen helt å tenke, skriver Toril Moi.

Replikantjakt: Rick Deckard (Harrison Ford) jager replikanten Zhora gjennom gjennom det fortidsfuturistiske gatebildet i Blade Runners Los Angeles. Foto: Warner Bros./Getty Images
Annonse

Hør også Toril Moi diskutere Blade RunnerMorgenbladets kultur-podkast

Få filmer har skapt så stor debatt, både blant fans og blant akademikere, som Blade Runner. Teoretikerne lovpriser filmens skeptisisme, som de enten oppfatter som postmoderne, eller som ikke tilstrekkelig postmoderne. (Subjektet er ikke ustabilt nok! En virkelig postmoderne film kan ikke ha et romantisk kjærlighetsforhold!) Filmviterne elsker Blade Runners detaljerte, før-digitale, lagvise visualitet, dens slående originale, film noir-inspirerte, tettvevde visuelle verden.

Kulturteoretikerne er betatt filmens utforskning av science fiction-sjangeren, og av den modernistiske byen. Postmodernistene elsker den konsekvente bruken av fortidens kostymer og design, men med nye og overdrevne detaljer. Flybilene, gatebildet med alle neonskiltene og kostymene med de store skulderputene bygger på modeller fra film noir på 1940-tallet. Absolutt alle krangler om hvorvidt hovedpersonen er en replikant eller ikke, og om hva det innebærer å konkludere med det ene eller det andre.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»