Annonse
10:51 - 27. januar 2019

Federer frelseren

Måten Roger Federer beveger seg på, nærmer seg ballen, gjør klar bevegelsen og – et lite poff – plutselig forlater ballen strengene i racketen og lander ubønnhørlig innenfor linjen. Nyt det så lenge du kan. 

Tidlig exit: Det ble ikke finalespill på Roger Federer i årets Australian Open, men for tilhengerne er han uansett verdens største idrettsmann.
Annonse

Årets Australian Open i tennis avsluttes i dag, men for store deler av tennisfansen har gleden rundt den gjeve turneringen allerede sluppet taket. For noen dager siden røk Roger Federer ut av turneringen, og vi mistet muligheten til å se vår mann heve sitt enogtyvende Grand slam-trofé, like stolt som om det var hans første. Det er nemlig noe av det som kjennetegner Federer, og som er forklaringen på hvorfor han fortsatt holder på i en alder av 37 år; kjærligheten til sporten så vel som til det å vinne. Hans ekstremt ydmyke tilnærming og høflige væremåte er noe av, men langt ifra hele, årsaken til at Federer ikke bare nyter statusen som tennissportens ubestridte ener, han har vokst seg til noe utover selve idretten – han forgudes. Da han vant sin tyvende Grand Slam-tittel for nøyaktig ett år siden, noe ingen andre menn har vært i nærheten av å oppnå, takket han på sedvanlig vis både sponsorer og organisatorer i seierstalen. Det var likevel en rørt Federer som sto der, og da han mot slutten av talen så opp på trenerteamet og Mirka, hans kone, sviktet stemmen før han brast i gråt. Selv om det kanskje kan virke noe ekskluderende, må man skjønne, og da mener jeg også kjenne, Federer, for å forstå reaksjonen.

For vi som tilber Federer, føler at vi deler noe spesielt. Det er ikke som å være en del av en vanlig heiagjeng, der man holder med noen fordi de er best. Det er noe mer, noe også den anerkjente avdøde forfatteren David Foster Wallace beskriver i sin tekst Federer as religious experience.

Vi som tilber Federer, føler at vi deler noe spesielt.

Det er nemlig slik at man stort sett må være særskilt god for å bli elsket, eller sett opp til. Når man begynner å vinne noe, eller utretter store ting, får man fans. Noen blir best i verden i det de driver med og høster tilhengere både på grunn av prestasjoner, men også for hvordan man opptrer – både på og utenfor prestasjonsarenaen. Likevel er det noen som stikker seg ut, noen som appellerer til noe «annet», og dette «annet» er ikke nødvendigvis så lett å beskrive. Men dette «annet» rommer så voldsomt mye, og når man opplever nettopp det som rommes, blir man mest sannsynlig frelst. For Federer er ikke bare den beste til å spille tennis (faktisk er han per definisjon ikke den beste akkurat nå ettersom både Novak Djokovic og Rafael Nadal, den spanske gladiatoren, er foran på verdensrankingen), han er også den vakreste. Misforstå meg rett, men måten Federer beveger seg på, nærmer seg ballen, gjør klar bevegelsen og – et lite poff – plutselig forlater ballen strengene i racketen, et ekko gir så vidt gjenklang på den store arenaen og ballen blir ubønnhørlig ekspedert akkurat innenfor linjen. Alt han foretar seg er så gjennomført stilrent, men ikke bare stilrent i form av en snobbisme som historisk sett har preget tennis. Det er stilrent i måten han spretter ballen på før han gjør klar en serve, ett sprett med kanten av racketen, tre med hånden før han kysser ballen opp i luften, bøyer knærne turnmykt ned før han i en teknisk vidunderlig bevegelse skyter kroppen og racketen opp mot ballen og setter inn en serve i over to hundre kilometer i timen. Forehanden som alltid har vært hans forse, hans våpen nummer én, blir alltid utført med en særegen eleganse. Hodet som regel vinklet mot høyre og armen og skulderen som føres i lengderetningen.

For å dra Jesus-metaforen litt lenger, var det i 2017 Federer virkelig sto opp fra de døde.

Når jeg forestiller meg Jesus som angivelig gikk på vannet, ser jeg for meg føttene som så vidt bryter vannoverflaten og lager ringer som sakte brer seg utover. Ingen går på vannet, men ifølge fortellingen ble det gjort. Federer spiller tennis på den måten. Faktisk spiller han tennis, men du føler at han holder på med noe annet. Han danser, han slår, han tripper, han løper og han får andre til å løpe – alt dette mens han selv ser helt uanfektet ut. Opplevelsen av dette får, som Foster Wallace skrev, geipen til å henge, øynene til å stikke ut og lyder blir laget som får ektefeller til å komme inn fra andre rom for å se til at det går bra med deg. Hvis man, som meg, i tillegg har spilt en del tennis selv, blir opplevelsen av dette så intens, ettersom man forstår hvor umulig det er å gjøre det man akkurat har sett Federer utføre.

For å dra Jesus-metaforen litt lenger, var det i 2017 Federer virkelig sto opp fra de døde. Fra 2013 og utover var det en tørke i Federers dominans. Han slet med ryggen i et par år før han, av alle ting, vred kneet sitt da han skulle skru på vannet i et badekar til sine to sett med tvillinger. Han var blitt 35 år, vi skrev 2016, og alle trodde «Fed» var ferdig. Karrieren hans var komplett, han hadde vunnet alt. Alderen tilsa at det beste var å gi seg mens leken var god. Til tross for alt dette la han ikke racketen på hyllen. Han ga håp til fansen om at han skulle tilbake, og han la seg under kniven for å reparere kneet. 2016-sesongen var faktisk Federers første uten et trofé overhodet, og mange avskrev følgelig den tidligere mester.

Like etter at støyen fra nyttårsrakettene i overgangen til 2017 hadde lagt seg, var Federer tilbake. Hele tiden understreket han at han tok alt som god læring, og at han var fornøyd bare han var fri for smerter. Han uttrykte aldri noen ambisjon om å vinne en ny Grand Slam, men alle visste at det selvsagt var et mål. Iført en sebrastripet overdel, mørke shorts og røde sko entret han Australian Open med et storspill verden ikke hadde forventet, og kanskje aldri sett maken til noensinne. Plutselig var enhåndsbackhanden hans, et slag han hadde slitt med over flere år, et våpen. Stilren som alltid, men den var likevel endret. Litt, bare litt, kortere bevegelse og ballen ble tatt mye tidligere enn før. Han slo backhandvinnere med racketen liggende i hodehøyde! En helt utenkelig setning bare ett år tilbake i tid. Spillet var forandret, mer aggressivt (i tennissammenheng betyr det mer offensivt) og bevegelig selv om han hadde passert 36 år. Man satt nesten og ventet på at det skulle ende – det var virkelig for godt til å være sant. Likevel kjempet han seg helt til finalen der Rafael Nadal ventet på andre siden av nettet. En av Federers beste venner i tennissirkuset, samtidig hans argeste rival gjennom karrieren. Nadal har faktisk vunnet flere kamper over Federer enn motsatt, og mange mener han er den beste tennisspilleren som har levd. Likevel har ikke Nadal i nærheten av like mange tilhengere som Federer. Ingen har det, for så vidt, selv om Nadal spiller feiende vakker tennis også han. Med Nadals svulmende biceps, høylytte og stønnende spillestil, og en offervilje av stål tydeliggjøres forskjellen mellom de to rivalene. Federer har perfeksjonert det lydløst grasiøse, der bevegelighet og kattemykhet trumfer rå og brutal styrke, og vi må kanskje helt tilbake til Muhammad Ali for å finne noe tilsvarende.

Finalen i 2017. Nadal ledet 3–1 i det femte og avgjørende settet da Fed slo på bryteren til det flere refererer til som «God-mode». Med et spill fortrinnsvis preget av en fantastisk enhåndsbackhand, vant Federer fem strake games og avgjorde kampen etter en tre timer og åtteogtredve minutter lang batalje. Mørket hadde senket seg over tennisanlegget i Melbourne og i hele verden trillet gledestårene. Comebacket var komplett. Federer var her igjen, tilbake for å gi oss nye øyeblikk vi aldri vil glemme. I skrivende stund har comebacket ført oss til nye høyder med to Grand slams og flere store turneringsseire.

Den tidlige exiten i årets Australian Open var nok tung å svelge for Federer, men for første gang siden 2016 planlegger han å spille grustennis i Paris før det irrgrønne juligresset i Wimbledon venter. Det er lite som tyder på at motivasjonen til Federer er sviktende, men 37 og et halvt år er mye i tennis – uansett hvor gudeaktig kroppen hans virker å være. Nå vil jeg nødig spå noen karrierestopp for Federer, men nyt det så lenge du kan. Vi er heldige som kan oppleve tidenes største idrettsmann.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»