Annonse
10:47 - 17. januar 2019

Et universitet er ikke en fabrikk

Å slå sammen velfungerende enheter for å skape stordriftsfordeler er sjelden en god idé. Et aktuelt eksempel er forslaget om å fusjonere Sosialantropologisk institutt og Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.

Studenter er ikke deler som skal settes sammen og bearbeides på et samlebånd på den mest teknokratisk effektive måten. Foto: Anton Vaganov \ TASS / Getty Images
Annonse

Et universitet er ikke en bilfabrikk. Og våre studenter er ikke deler som skal settes sammen og bearbeides på et samlebånd på den mest teknokratisk effektive måten, uten omtanke for kulturen og arbeidsmiljøet de lærer og utvikler seg i. Det vi produserer og formidler av ideer og kunnskap er unikt, ikke standardisert. Dette poenget er så opplagt at man burde gå ut fra at det ikke var nødvendig å nevne det. Dessverre viser det seg av og til nødvendig, som i situasjoner der verden fremstår som et problemkompleks som kan løses med regneark. I et slikt scenario blir tallene – det målbare og standardiserbare – viktigere enn utviklingen av det tallene var ment å måle. Dette er en tendens som kan skape enorme problemer om den ikke møtes med alternative perspektiver. Som antropologen og finansjournalisten Gillian Tett har vist, var en slik logikk en vesentlig årsaksfaktor bak finanskrisen som truet hele verdensøkonomien for ti år siden. Bankene, som var blitt stadig fjernere fra sine kunder, stolte på tallene, og deltok i et kappløp for å pakke om kundenes gjeld og tilgodehavender på måter som var lønnsomme på kort sikt, men destruktive på lengre sikt.

Til tross for slike gjentatte katastrofer, er gammel vane tydeligvis vond å vende, noe som blir særlig tydelig når det handler om en regnearkbasert tilnærming til institusjoner som er basert på andre verdier og prinsipper. Våre offentlige institusjoner, herunder universitetene, er i økende grad ofre for en ledelsesfilosofi der suksess vurderes ut fra evnen til å oppnå kvantifiserbare mål eller angivelig besparende omorganiseringer som skaper uro og mistrivsel, og som kan bidra til å undergrave virksomheten den er ment å styrke. Det kan synes åpenbart at det ikke er lønnsomt på lang sikt å legge ned eller fusjonere velfungerende enheter for å spare penger på kort sikt, men i praksis blir denne innsikten lett glemt. Historien forteller oss at slike omorganiseringer sjelden fungerer. De pengemessige besparelsene de medfører blir vanligvis mer enn nullet ut av skadevirkningene på produktivitet og arbeidsmoral.

Ta for eksempel det aktuelle forslaget om å slå Sosialantropologisk institutt (SAI) ved UiO sammen med Senter for Teknologi, innovasjon og kultur (TIK). Begge enhetene er høyt respekterte og internasjonalt vel ansette forskningssentre i sine respektive felt, men de er ganske forskjellige: TIK har ingen undervisning på lavere grad, og er delt mellom innovasjonsforskning og STS (vitenskaps- og teknologistudier). SAI betrakter sitt bachelorprogram som en vesentlig del av instituttets ryggrad, og har ingen forskningsprosjekter som synes å være beslektet med innovasjonsforskningen ved TIK. (Derimot er det et slektskap mellom deler av STS og deler av SAIs forskning.) De ansatte ved de to enhetene synes å være enstemmig negative til forslaget.

Like før jul sendte dekanen ved SV-fakultetet ut et dokument som beskrev resonnementet bak den foreslåtte sammenslåingen. Dessverre inneholder det ingen akademiske eller vitenskapelige begrunnelse for forslaget. Snarere ble fusjonen begrunnet med en nokså beskjeden besparelse i administrative utgifter. Vi håper at de kunnskapsmessige gevinstene som forventes av sammenslåingen, kommer tydeligere frem etter hvert som debatten skrider frem, forhåpentlig med bidrag fra så mange forskere som mulig fra de to enhetene. I motsatt fall er det en reell risiko for at det dannes et inntrykk av at fakultetets ledelse betrakter forskning og undervisning som midler til å øke overskuddet, snarere enn å se fornuftig økonomistyring som et redskap for å muliggjøre fremragende forskning og vesentlig undervisning på alle nivåer.

Dessverre inneholder det ingen akademiske eller vitenskapelige begrunnelse for forslaget.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor tvangsekteskap og omorganiseringer av denne typen sjelden fungerer godt. Se for deg at du jobber et sted bestående av to enheter med ulike oppgaver, som begge er nødvendige for at bedriften skal fungere. La oss si at den ene enheten driver med salg, den andre med renhold. Begge lykkes godt: Salget er gjennomgående godt, og toalettene er alltid skinnende rene. Men en dag kommer en ny direktør, som er oppsatt på å skape seg et navn og derfor begynner å planlegge besparelser og omorganiseringer. Han oppdager raskt at han kan spare et par administrative stillinger ved å slå de to enhetene sammen. Ved årets slutt er han endog så fornøyd med besparingene at han føler at han har gjort seg fortjent til et aldri så lite julegratiale. Et år senere viser det seg imidlertid at salget har sunket, og toalettene er blitt lurvete. Forklaringen er at de ansatte i den nylig sammenslåtte avdelingen har brukt mye tid på å finne ut av de nye organisasjonsstrukturene, og må dessuten håndtere intern uenighet om hvorvidt de skal prioritere ny software for selgerne eller investere i ny rengjøringsteknologi. Dermed er vinninga gått opp i spinninga og vel så det, men direktøren trenger ikke å være bekymret dersom han har klart å flagge sine imponerende besparelser overfor et annet firma, slik at han kunne forlate skuta før de negative langtidsvirkningene ble synlige.

Vi frykter at den foreslåtte fusjonen truer et vellykket intellektuelt prosjekt som ikke bare har hatt betydning i akademia, men også i det norske samfunnet. Norsk antropologisk forskning er kjent over hele verden, og norske antropologer har i flere tiår også vært aktive bidragsytere til samfunnsdebatten. Nordmenn i mange profesjoner, fra journalistikk til departementene, fra konsulentbransjen til forfatterskap og internasjonale organisasjoner, har studert sosialantropologi. Så sent som i fjor ble antropologien beskrevet i en internasjonal evaluering som «juvelen i kronen» på norsk samfunnsvitenskap. I fjor fikk SAI videre særlig ros fra universitetets rektor for å være det høyest rangerte instituttet av samtlige ved Universitetet i Oslo på Shanghai-rankingen over universiteter. Instituttet har hatt og har sine utfordringer, men har vist seg i stand til å håndtere dem. Så sent som for seks år siden konkluderte et internasjonalt panel med at norsk antropologi manglet teoretiske ambisjoner, og for bare to år siden var Oslo ikke regnet blant de 50 beste antropologiinstituttene i verden (vi ligger nå som nr. 32). Det ville være en form for akademisk hærverk å risikere instituttets kvaliteter for å oppnå noen kortsiktige innsparinger når de langsiktige gevinstene, både nå og i nærmeste fremtid, ikke tas i betraktning.

Vi vil overlate det til TIK å vurdere sine unike kvaliteter og argumentere for at det er nødvendig for dem å beholde sin identitet som en avgrenset enhet, noe de utvilsomt vil gjøre når debatten fortsetter.

Dette er ikke et argument mot tverrfaglighet. Noe av den beste forskningen finner sted i skjæringsfeltet mellom disipliner, men som regel er den basert på respekt for ulike, tydelig definerte metoder og teoretiske perspektiver, som har historisk utspring og en særegen intellektuell genealogi. Den nylige internasjonale evalueringen av norsk samfunnsforskning roste tverrfaglig forskning, men konkluderte likevel med at mye av «den største vitenskapelige og samfunnsmessige effekten» kommer fra den typen langsiktig, spesifikt antropologisk forskning som spesialiserte antropologiinstitutter gjerne oppmuntrer til. Følgelig var vurderingsutvalgets råd til institusjonene krystallklart: Enheter burde være organisert på en slik måte at «sosialantropologer får anledning til å utvikle strategier og praksiser som er relevante for deres behov som antropologer». Det er på denne måten at vi kan fortsette å produsere forskning som «tåler sammenligning med den beste forskningen i faget internasjonalt», samtidig som vi kan håpe å ha «betydelig samfunnsmessig innflytelse i Norge». Mange av våre kolleger, ikke minst i Norge, utfører glimrende undervisning og forskning ved tverrfaglige institutter. Ikke desto mindre er det nødvendig for sosialantropologien, dersom den skal ivareta sin samfunnskontrakt, å være forankret i sterke universitetsinstitutter som bare driver med sosialantropologi. Vi er overbevist om at Oslo har et slikt institutt, og at det bør fortsette slik.

Thomas Hylland Eriksen

Professor, Sosialantropologisk institutt, UiO

Keir Martin

Førsteamanuensis, Sosialantropologisk institutt, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Tusenvis av spørsmål er testet ut, og har enten blitt forkastet, revidert eller fått lov å være med.
De færreste mener at kvinner kun kan forstå seg selv og sin fortid gjennom andre kvinner.
Det slår meg at jeg nesten aldri snakker eller skriver om yoga som noe jeg personlig driver med.
Vi ønsker oss mye musikk! Og det tilbyr NRK Klassisk.