Kommentar

Da House of Cards ble reality, skriver Alexander Zlatanos Ibsen

«Har dere savnet meg?» Sist julaften returnerte Kevin Spacey etter et drøyt år i skjul med en forundringspakke. I en hjemmelaget, og smått bisarr, videosnutt lagt ut på Youtube, ikledde han seg igjen rollen som Frank Underwood.

Det er et drøyt år siden Netflix skrev Kevin Spacey ut av tv-serien House of Cards på grunn av en rekke anklager om seksuell trakassering mot unge menn. Skuespilleren mistet også alle andre filmoppdrag i samme slengen og ser seg nå kun slått av Harvey Weinstein som metoo-kampanjens største navngitte syndere i Hollywood. Siden har han vært en persona non grata i filmverdenen.

Den bisarre videoen ble lagt ut samtidig med at tiltalen mot ham i en konkret overgrepssak ble offentliggjort. I klippet – som i skrivende stund er sett av hele 8,5 millioner personer – kommer Spacey med dramatisk budskap, som om han var en av åndene i Charles Dickens klassiske julefortelling.

Han hinter til at han har delt av sine dypeste hemmeligheter, og at hans endelikt var «utilfredsstillende». Man kan vel tenke seg at han her også viser til at House of Cards opplevde et fall i seertall etter at Frank Underwood bokstavelig talt måtte drepes ut av serien, og overlate hele den politiske manesjen til kona Claire. Han avslutter med å spørre retorisk om vi egentlig kan verifisere at han døde, før han setter på seg en class-ring (en type ring Underwood i tv-serien pleide å hamre i skrivebordet) og spør underfundig «har dere savnet meg?».

Det er egentlig et mesterlig stykke tvetydighet. «Let me be Frank», har han kalt klippet. Spacey gjør antydninger til hendelser i serien, fra den gang han var med, som også kan alludere til hans egen skjebne. Han trekker seerne med som en slags moralsk medsammensvorne, ved å peke på det sterke båndet vi har hatt til ham, på tross av at vi «visste vi ikke burde».

Man må bare undre seg over hva Spacey driver med her. Er dette et forsøk på en slags renvasking for de seksuelle overgrepene han er tiltalt for, eller vil han så tvil om anklagene mot seg? (Forsøker han å dra en «Keyser Söze» på oss alle en gang til?) Kanskje er det et teppefall for en mann som omsider har innsett at karrieren er over for alltid?

Det siste kunne man kanskje forstått. Om alt ligger i grus, er det fristende å skrive rulleteksten. Men Spacey har gitt uttrykk for å angre sine overtramp. Da han først ble konfrontert med anklager om seksuell trakassering, svarte Spacey med å komme ut av skapet som homofil for første gang – noe som provoserte mange som et forsøk på avledning. Det virker usannsynlig at han nå i forkant av straffesaker mot ham ønsker å sette fyr på alt som endelig avslutning. Frank Underwood er kanskje en av de dårligste gestaltningene som finnes, om man ønsker å si unnskyld.

«In life and art, nothing should be off the table», sier han ett sted i klippet. Det er kanskje noe sånt han prøver seg på: en slags kunstnerisk frifinnelse på grunn av sitt talent som skuespiller. En påminnelse til verden at han har mestret kunsten, selv om han har feilet i livet.

The Atlantics popkultur-skribent Spencer Kornhaber spekulerer i om det ikke faktisk er mulig for Spacey å gjøre et slags comeback i Hollywood, med henvisning til at kunstnere mange ganger tidligere har sluppet unna med etiske overtramp på grunn av sitt verdifulle arbeid. Kornhaber påpeker også at «Let me be Frank»-klippet har langt flere tomler opp enn ned på Youtube, og at mange i kommentarfeltet skriver lovord om Spacey.

Men det skal nok mye til for at han skal få sin karriere rehabilitert. Det er én ting å kunne være Jago på en scene, og en annen ting å kunne spille ham fordi du selv er sjalu og ond, når du i tillegg dømmes for dette. Frank Underwood er allerede et moderne ikon på bad guy fra fiksjonen – en mann som bokstavelig talt går over lik, forleder sine betrodde, og svikter alle som stoler på ham. Det er derfor trolig lite å hente av sympati for Spacey ved å minne om hvor god han er til å spille ham.

Men det skal nok mye til for at han skal få sin karriere rehabilitert.

Når først livet skal imitere kunsten, må reglene for dramaturgi også stemme. En fallen mann må bygge seg opp på nytt, men han må ha lært av sine feil. «Let me be Frank» er ikke en tilfredsstillende tredje akt i dramaet rundt Kevin Spacey, det er mer som et uthalt klimaks.

Mer fra Kommentar